EirikSolberg@BlogSpot

Gjenopptreningen har startet

2010-03-16T23:23:00.005+02:00

De siste to ukene har jeg hatt uvanlig mye fritid på kveldene. Kanskje ikke så rart når nesten hver eneste kveld pleier å gå med til en eller annen form for trening (ref forrige post). En del av tiden jeg har hatt til overs har jeg brukt på å lese litt om ulike typer skader, symptomer og forsøkt å sanke tips til gjenopptrening for å gjøre det så raskt og riktig som mulig.

Etter dette selvstudiet antar jeg fortsatt at korsbåndene trolig er intakte og at menisken ikke er skadet siden jeg ikke kjenner smerter i leddspalten i når jeg bøyer kneet og belaster det forsiktig. På bakgrunn at dette både håper og tror jeg at det kun er snakk om en strekkskade. Ettersom jeg opplever daglig forbedring i form av bedre strekk og bøy, bestemte jeg meg for å kjøre en forsiktig sykkeløkt i kveld etter jobb. Skal bli spennende å kjenne hvordan det kjennes ut i morgen når jeg våkner. Forhåpentligvis hjalp det med 20 minutter rolig sykling med svært liten motstand på spinningsykkelen.

Tips, råd eller andre innspill mottas med stor takknemmelighet.

Forberedelser og forviklinger

2010-03-09T21:56:00.005+02:00

For å gjøre en ting krystallklart: Tanken om å gjennomføre den egentlige Styrkeprøven helt fra Trondheim til Oslo er en tanke jeg har syslet med mange ganger før. For flere år siden bestemte jeg meg for at det var noe jeg skulle gjøre, jeg visste bare ikke helt når. Dette skyldtes i hovedsak at forberedelsene tar svært mye tid, noe som selvsagt krever tilstrekkelig motivasjon. Løsningen på dette "problemet" var at en kompis av meg, Torstein Eriksen, tok initiativet til at vi skulle prøve oss på den Lille Styrkeprøven før vi eventuelt tar varianten for viderekomne neste år.

Jeg startet forberedelsene i månedsskiftet januar/februar, og strukturerte treningsopplegget på følgende måte:

Mandag: Fotballtrening, 1.5 time

Tirsdag: Gerilja kardio, 30 minutter

Onsdag: Fotballtrening, 1.5 time

Torsdag: Skitur, 1 time

Fredag: Hvile

Lørdag: Innebandy/fotball/alternativ trening 1.5 time

Søndag: Hvile

Dette, kombinert med Kenn Halstensens urkostholdsprogram, er grovt sett planen for å komme seg litt ned i vekt og øke kondisjonsnivået frem til veiene er klar for sykling. Dette var kort oppsummerte forberedelsene så langt. Da gjenstår bare forviklingene som dessverre har oppstått. For en knapp uke siden var jeg uheldig på trening og fikk en kraftig vridning i høyre kne på fotballtrening. I skrivende stund, etter å ha gjennomført tre legekonsultasjoner og tatt røntgen, er status at korsbånd trolig er intakt. Hevelsen er så godt som nede og jeg venter på MR-undersøkelse og håper at menisk og sideligamentene ikke er ødelagt. I verste fall ryker hele greia. Har jeg vært litt heldig mister jeg i beste fall noen uker med trening.

Bedre sent enn aldri

2010-03-08T20:47:00.008+02:00

Det har gått en liten stund siden sist oppdatering. Faktisk så mye som et år og syv måneder når jeg tenker meg om. Siden jeg dro hjem fra Sør-Afrika våren 2008 har det, ikke uventet, skjedd litt av hvert. Etter hjemkomsten fikk jeg endelig gjennomført prosjektet med å ta førerkort for tung motorsykkel. På våren gikk jeg til anskaffelse av en Honda Xl650v TransAlp til øvelseskjøring mens jeg tok kjøretimer. Pappa fikk den tvilsomme gleden av å sitte bakpå godt over 100 mil mens jeg kjørte Buskerud på kryss og tvers, og til slutt besto oppkjøringen på høsten med glans.

I tillegg til motorsykkelprosjektet ble det også tid til litt ferie. Jeg og Vibeke dro på en etterlengtet og meget velfortjent ferie til den Dominikanske Republikk. Vi tilbragte to uker på den lille øya, og gjorde ikke stort annet enn å sole oss, slappe av og spise god mat. Alt i alt en ferie med passe lavt aktivitetsnivå som ble avsluttet med forlovelse. Hotellet, Grand Oasis Marien, var forøvrig å anbefale for de som ønsker en rolig og behagelig ferie. Må forøvrig nevne at det ikke er stort å ta seg til i omgivelsene rett rundt hotellet. Nærmiljøet der var stort sett preget av slum og lite severdigheter for bortskjemte turister.

Etter ferien tilbragte jeg et år som lærer ved Gulskogen skole i Drammen før jeg byttet jobb til forsikringsbransjen. Innimellom der ble det tid til bryllup etterfulgt av bryllupsreise. Også denne gangen gikk turen til Karibien men denne gangen til Trinidad og Tobago, nærmere bestemt Le Grand Courlan Spa Resort på Tobago. I motsetning til forrige ferie ble dette oppholdet en stor skuffelse av diverse årsaker jeg ikke gidder å utdype, bortsett fra å understreke at jeg ikke vil anbefale hotellet til noen andre.

Bryllup og bryllupsreise ble etterhvert erstattet med hverdag, en situasjon som vedvarer den dag i dag. Dette var å gjøre en lang historie svært kort. For å komme til poenget en gang for alle vil jeg bare meddele at jeg heretter kommer til å bruke bloggen til å skrive om forberedelsene mine til sykkelrittet den Lille Styrkeprøven. Rittet er 190 km langt og er første steg mot å en gang senere fullføre hele rittet på 540 km ved en senere anledning.

Fremover er planen å jevnlig oppdatere angående treningen og andre forberedelser som blir gjort frem mot rittet, samt selvsagt å skrive litt om selve begivenheten når det hele er gjennomført.

Høydepunkter

2008-05-25T11:36:00.003+02:00

Det har gått ei drøy uke siden jeg forlot Sør-Afrika og reiste hjem til Norge, og begynte å jobbe igjen. Siden hverdagene her hjemme er forholdsvis ordinære og lite interessante ligger det an til mindre aktivitet i bloggen fremover. Jeg kommer ikke til å ta den bort, fordi det ligger mye bra lesestoff her som folk kan ha interesse av å lese. I tillegg kommer jeg til å oppdatere den når det skjer noe som er verdt å fortelle om.

I løpet av det siste halvannet året har jeg skrevet rundt 120 poster i bloggen om studenttilværelsen i Sør-Afrika. Noe av dette lesestoffet er mer interessant og verdt å ta en kikk på enn annet. Her følger en liten oversikt over noen av høydepunktene jeg selv mener er verdt å fremheve.

Først og fremst vil jeg anbefale å ta en liten kikk på de mange severdige bildene. Noen av de beste ligger på Flickr-kontoen min, mens andre ligger i poster som er tagget med bilder så dere kan lese litt mer om omstendighetene rundt de ulike bildene.

I løpet av det siste semesteret, da jeg bodde i Cape Town, skrev jeg blant annet om ekspedisjonen til Lion's Head som ble fyldig og fin med mange bra bilder. Da jeg hadde besøk av familien min var vi oppe på Table Mountain og beundret utsikten, og på safari da vi kjørte Garden Route. Disse postene vil jeg anbefale på det varmeste. De siste postene jeg vil trekke frem omhandler fotballkampen vi så på Athlone Stadium, plassen jeg bodde siste semester og min egen sutring etter den utrolig fæle reisen nedover.

Fra det første og andre semesteret er det absolutt verdt å trekke frem dagene jeg gjorde feltarbeid, intervjuing av fotballspillere, i Ajax Cape Town og Santos. I tillegg er det kanskje greit å nevne at jeg også var turist fra tid til annen, og besøkte blant annet Robben Island og Cape Point. Det meste jeg har skrevet er forøvrig tagget med "masteroppgave", så det skal være enkelt å finne det som hører sammen. Noe av det mer spennende om masteroppgaven og alt arbeidet i forbindelse med den, er trolig turen til Johannesburg (dag 1, dag 2 og dag 3).

Det siste jeg vil trekke frem er fjorårets 17. mai-feiring, påskefeiringen 2007 og helikopterturen. Alt i alt mye interessant lesestoff for enhver smak, ispedd severdige bilder. God fornøyelse.

Ved veis ende

2008-05-14T12:40:00.004+02:00

I går leverte jeg inn masteroppgaven, og er dermed endelig ved veis ende. Allerede i kveld forlater jeg Sør-Afrika, for denne gang, og flyr hjem til Norge. Dagen i dag burde passere relativt hurtig, siden jeg har masse å ordne før jeg reiser. Alt jeg skal ha med meg hjem må presses ned i en bag og en koffert, alt annet må jeg kvitte meg med. Innimellom alt annet som skal fikses blir det også litt tid til å nyte sola, som er tilbake etter et par ukers fravær, og den ekstremt deilige følelsen av å være helt ferdig med mastergraden.

Ventetiden er snart over

2008-05-07T13:34:00.002+02:00

Dette er trolig den siste intetsigende posten jeg gidder å skrive, før det blir en "skikkelig" beretning like før avreise i begynnelsen av neste uke. Dagene går unna, heldigvis ganske fort, og det begynner nå for alvor å nærme seg hjemreise til Norge. Siden forrige post har jeg hatt et par veldig hektiske dager, søndag og mandag, hvor jeg febrilsk jobbet med å revidere masteroppgaven i henhold til tilbakemeldingene jeg hadde fått. Selv om det var et rimelig stramt tidsskjema gikk alt etter planen, og samtlige kapitler ble overlevert til korrekturlesing mandag ettermiddag.

Nå venter jeg spent på hvor mye arbeid det blir å gjøre kommende helg, siden jeg må se over alle endringsforslagene etter "språkvaskingen". I mellomtiden jobber jeg med å forberede meg til den siste gruppeoppgaven som finner sted førstkommende mandag. I tillegg blir det selvsagt også en del andre forberedelser til hjemreisen, som å finne ut hvor jeg kan kvitte meg med møbler og kjøpe de siste suvenirene jeg skal ha med meg hjem.

Nesten i mål

2008-05-03T23:13:00.002+02:00

I dag har jeg hatt siste rådføring med veilederen min før oppgaven leveres inn neste mandag, like før hjemreise. På forhånd var det knyttet veldig mye spenning til akkurat denne dagen. Som tidligere forklart hadde jeg innlevert reviderte utgaver av kapittel en til fire, samt det siste kapittelet (konklusjonen) som jeg var mest nysgjerrig på. Kvaliteten på dette arbeidet ville ikke bare avgjøre om jeg ville nå målet om å levere før jeg reiser, men også ha mye å si hvor den endelige karakteren. For å gjøre en lang historie kort så var Scarlett veldig godt fornøyd, faktisk såpass fornøyd at det ikke var noe særlig å utsette på det(!). Bare for å ha sagt det, så forekommer ikke det forferdelig ofte.

Å få tilbakemeldinger av slik positiv karakter var selvsagt meget betryggende, og ikke minst motiverende. Det betyr at jeg fortsatt styrer stødig mot innlevering mandag 12. mai, og dermed har et par dager til rådighet hvis noe uforutsett skulle dukke opp. Selv om jeg nå nesten er i mål etter å ha jobbet med oppgaven i mer enn et år, er det litt for tidlig å slappe av foreløpig. Det gjenstår enda noen timers arbeid før dette er ute av verden for godt og champagnen kan sprettes. Første skritt er å gjennomgå tilbakemeldingene fra veilederen i morgen og mandag, og foreta de nødvendige revideringene. Dette skulle ikke by på de helt store problemene, men det er møysommelig arbeid som tar mye tid og krever full konsentrasjon. Så skal en heldig utvalgt få lov til å kose seg med mesterverket noen dager og korrekturlese og finpusse språket, før jeg får den tilbake i slutten av uka. Da skal Scarlett gjennomgå hele greia nok en gang, før siste hånd legges på verket neste lørdag og søndag.

Freedom Day

2008-04-28T20:19:00.002+02:00

Hvert år feires Freedom Day i Sør-Afrika den 27 april. Siden denne dagen falt på en søndag i år, ble den påfølgende mandagen omgjort til offentlig helligdag. Formålet er å huske og feire det første demokratiske valget som ble avholdt i 1994, etter apartheid-regimet var avskaffet. Dette var første gang i historien hvor Sør-Afrika gjennomførte et valg hvor ingen ble diskriminert på bakgrunn av hudfarge. Under apartheid var det som kjent kun hvite som var stemmeberettiget, og ikke sorte, fargede og andre. Valget endte med seier til African National Congress (ANC) og innsettelsen av Nelson Mandela som president den 10. mai 1994.

De som ønsker lese mer om Freedom Day anbefaler jeg å ta en kikk på denne nettsiden, som forklarer om både det historiske opphavet til feiringen og mer om den moderne betydningen av den nasjonale helligdagen. Forøvrig leste jeg nylig en veldig interessant artikkel i Mail & Guardian, Sør-Afrikas desidert beste avis, som tar opp en del aktuelle problemstillinger rundt rasisme og marginalisering. Forholdsvis kort, lettlest og veldig aktuell.

Far vel

2008-04-25T14:14:00.003+02:00

I dag tok vi far vel med vår trofaste følgesvenn Golfen, som vi kjøpte i februar i fjor. Da jeg og Kjetil flyttet ned hit i midten av januar 2007 hadde vi inngått en leieavtale på forhånd, om å leie et hus som visstnok skulle være 'ideal for visiting the University of Stellenbosch'. Det vi ikke visste den gangen var at huset ikke lå et kvartal unna universitetet, men faktisk drøye tre kilometer utenfor byen i et område hvor man helst ikke skulle ferdes uten bil.

Dette førte, naturligvis, til noen forandringer i planene, som frem til det tidspunktet ikke hadde innebært at undertegnede skulle kjøre bil på 'feil side' av veien. Allerede første dagen skaffet vi oss leiebil fra Avis, og noen uker senere gikk vi til anskaffelse av Golfen. Denne har nå vært vår trofaste følgesvenn i et drøyt år, uten å skape noen betydelige forviklinger eller komplikasjoner for oss.

Siden oppholdet nå for alvor går mot slutten, var det på tide å skille lag med bilen. Man vet aldri hvordan folk velger å forholde seg til avtaler her, og det er ikke alltid like lett å ta det folk (spesielt ikke folk i bilbransjen) tar for såkalt 'god fisk'. Derfor valgte vi å selge bilen nå et par uker før hjemreise, og ikke utsette slikt til siste liten. De neste dagene blir det derfor til å bevege seg til fots, eller ta drosje, rundt i Cape Town. De resterende forelesningene og ærend som trengs å ordnes i Stellenbosch gjør vi unna etter førstkommende onsdag, når vi har ordna oss en leiebil for de dagene vi trenger det.

Ellers har dagen i dag stort sett dreid seg om å forberede hjemreisen. Siden veilederen min har fått overlevert reviderte utgaver av kapittel en, to, tre og fire (pluss siste kapittel, konklusjonen), har jeg ikke noe spesielt jeg må gjøre om dagen. Det er egentlig bare kjedelig og uvant, så dagene blir litt unødvendig lange. I dag har jeg forsøkt å korte ned det med å rydde rommet mitt og kaste alt mulig skrap jeg ikke skal ha med meg hjem, så jeg slipper gjøre slike ting når jeg får igjen oppgaven og skal jobbe iherdig med å fullføre den og levere før jeg drar hjem.

Spekulasjoner

2008-04-24T17:01:00.005+02:00

Etter at Carlos Alberto Parreira sa opp jobben som landslagstrener for Sør-Afrika for noen dager siden har det vært mange spekulasjoner i media. Offisielt sa Parreira opp jobben fordi kona hans er alvorlig syk, og i lengre tid har vært innlagt på sykehus hjemme i Brasil. Siden kona skal igjennom en kritisk operasjon i løpet av den nærmeste tiden ville Parreira tilbringe mer tid sammen med henne og familien hjemme i Brasil, fremfor å lede det sørafrikanske landslaget.

Det som skaper spekulasjonene er for det første at Parreira stort sett har tilbragt to-tre uker hjemme i Brasil hver eneste måned, og kun vært delvis stasjonert i Sør-Afrika. I tillegg har han selvsagt vært nødt til å være tilstede når laget har hatt landslagssamlinger i forkant av turneringer og øvrige kamper. Dermed har han faktisk tilbragt relativt mye tid i Brasil sammen med kone og familie, til tross for sitt engasjement og tilhørende forpliktelser i Sør-Afrika.

I tillegg til Parreiras privatliv og ønsker om å tilbringe mest mulig tid i Brasil er det ikke til å legge skjul på at forholdet mellom brasilianeren og det sørafrikanske fotballforbundet (Safa) til tider har vært meget kjølig. Parreira har mottatt skarp kritikk fra flere hold, blant annet sportsminister Makhenkesi Stofile, og Butana Komphela, politiker. Sistnevnte sa rett ut at han synes synd på Parreira som han var overbevist om at kom til å bli latterliggjort i VM-sluttspillet i 2010. Parreria, som er kjent for å være prinsippfast og bestemt, repliserte med å be Komphela om å holde kjeft og passe sine egne saker.

Slike konfrontasjoner, gjerne igjennom media, har bidratt til å skape et svært anstrengt forhold mellom Parreira og myndighetene. I tillegg kom Safa og Parreira tidlig på kollisjonskurs etter at fotballforbundet ikke var svært interessert i å følge brasilianerens anbefalinger om å tilrettelegge for utvikling av spillere på aldersbestemte landslag. Dette er stort sett fraværende per dags dato, noe Parreira rett og slett synes var håpløst. I tillegg kritiserte Parreira Safa åpent for å svi av alt for mye penger på kortsiktige investeringer, fremfor å legge til rette for utvikling på lang sikt som ville komme sørafrikansk fotball til gode.

Alt i alt, en omfattende konflikt mellom flere innflytelsesrike aktører som alle ønsket å tvinge igjennom sine meninger. Dette endte, angivelig, med at Parreira sa takk for seg, og brukte konas sykdom som et slags skalkeskjul for å beskytte sitt eget rykte, og heller ikke skape negativ omtale om sin forhenværende arbeidsgiver.

Greenmarket Square

2008-04-23T18:44:00.003+02:00

Siden oppholdet for alvor går mot slutten begynner det å bli på tide å kjøpe med seg litt forskjellige saker og ting jeg kan ta med hjem til Norge. Fra før har jeg kjøpt et par malerier, en fin tegning og et stort panoramabilde av Cape Town sett fra Robben Island. I dag fant jeg to kule Zulu-masker jeg kjøpte, som kommer til å ta seg bra ut på veggen hjemme. I tillegg kikket jeg etter et par bokstøtter, uten å finne noen jeg synes var verdt å dra med seg. Kjetil forsøkte å få tak i et sjakkbrett med kun Zebra-brikker, men det viste seg å være vanskelig å oppdrive.

Forøvrig har været slått om igjen, antageligvis bare midlertidig. At det var drøye 30 grader gjorde byvandringen litt vel varm, så den ble begrenset til omlag to timer. På veien hjem gikk vi innom en bilbutikk, Viglietti Motors, som ligger noen hundre meter unna der vi bor. Noe overraskende ble vi faktisk sluppet inn i butikken, og vi kunne få lov til å kikke (men ikke røre) de stilige Maseratiene og Ferrariene de hadde utstilt. Jeg "fisket" forøvrig etter hva som måtte til for å få lov til å prøvekjøre en av de. Svaret jeg fikk var at jeg først måtte fremvise en kontoutskrift hvor det sto svart på hvitt at jeg hadde penger til å kjøpe bilen jeg ville prøvekjøre. Etter det måtte jeg selvsagt vise frem et gyldig førerkort.

Drøyt tre uker igjen

2008-04-20T22:38:00.002+02:00

Det gjenstår ca tre uker av semesteret før det endelig er på tide å sette kursen hjemover mot Norge. Som forklart i forrige post er hverdagen veldig preget av rutiner om dagen, og det skjer ikke allverden som er verdt å berette om. Likhetstrekkene med forrige semesters transportetappe de siste ukene er med andre ord mange.

Alt i alt er jeg rimelig forsynt med Sør-Afrika, noe som egentlig ikke er så veldig snart siden mitt langvarige "ærend" her snart er unnagjort. Jeg dro hit for å skaffe meg en mastergrad, og det er det kun formaliteter som gjenstår før det er i orden. Kanskje ikke så rart at man, etter litt over fem år med høyere utdanning, ønsker å komme i gang å faktisk ta i bruk kunnskapen man har tilegnet seg?

Status på masteroppgaven kan forøvrig oppsummeres med to enkle ord: Meget bra. Jeg har brukt den siste uka fornuftig, og revidert kapittel en, to, tre og fire i henhold til tilbakemeldingene jeg fikk på arbeidet jeg hadde gjort. Det gjenstår noe småtteri jeg skal pusle med på mandag og tirsdag formiddag, før Scarlett får overlevert hele oppgaven til gjennomlesning tirsdag ettermiddag. Forhåpentligvis bruker hun ikke mange dagene på å gå igjennom den før jeg kan få den tilbake, foreta de nødvendige endringene, få den korrekturlest av noen som har peiling på slikt og levere inn hele greia før jeg drar hjem.

Rutiner og atter rutiner

2008-04-16T23:19:00.003+02:00

Årsaken til at det har vært sparsommelig med oppdateringer den siste tiden er, som vanlig når jeg ikke oppdaterer bloggen, at det ikke har skjedd noe nevneverdig. Dagene er stort sett like og består, dessverre, av de samme rutinene. Dagene her nede går stort sett ut på å jobbe iherdig med masteroppgaven for å få den ferdig så fort som mulig, trening på treningssenteret og/eller meningsløs sløving foran TVen eller PCen.

Akkurat for øyeblikket ligger det an til at de siste ukene her i Sør-Afrika blir preget av de samme rutinene, før jeg endelig kan sette meg på flyet hjemover med god samvittighet. Før den tid må jeg imidlertid "gjøre opp" alt jeg skal fikse her nede før jeg kan reise, det vil si å kvitte meg med Golfen og det lille jeg har av innbo som jeg ikke skal ha med meg hjem til Norge.

Det viktigste om dagen er selvsagt masteroppgaven, som tidligere nevnt, som jeg bruker mesteparten av tiden min på. I det siste har det blitt noen forferdelig lange dager foran PCen med revidering og finpussing på mesterverket. Fra tid til annen får motivasjonen min seg noen solide skudd for baugen, for eksempel når veilederen min bestemmer seg for at noe som har vært godt nok plutselig må forkastes. Alt i alt er jeg veldig godt i rute siden jeg regner med å levere den inn i god tid før jeg reiser hjem i mai en gang, og innleveringsfristen ikke er før i september.

Forøvrig er det avslutningsvis verdt å nevne at artikkelen jeg og Dr Scarlett Cornelissen (som veileder masteroppgaven) omsider er publisert i en spesialutgivelse av Politikon. Det har tatt lengre tid enn forventet fordi forleggeren, Taylor and Francis, har somla litt med å få gjort sin del av jobben. Artikkelen vi har skrevet inngår som et bidrag i en ekstra utgave som har fått den (lange) tittelen "Looking Beyond: Political Dimensions of the 2010 FIFA World Cup in South Africa".

"A small albeit significant group of scholars in the 1970s, laid an early foundation for recognising the heuristic value of sport in the study of world politics. However, this topic remained on the margins of disciplines such as International Relations until recently. Marked by several publications on various aspects of sports in international relations, a serious scholarly turn is examining ways in which state manoeuvring around sports provides insights into the contours and directions of state policy, foreign policy, and international politics.

It is in this context that South Africa’s hosting of the 2010 FIFA World Cup needs to be analysed. As preparations for the finals gather pace, and as the prospects of the potential outcomes of the event start to influence major politico-economic processes in the country, much attention has been focused on the long-term infrastructural and economic benefits this World Cup will hold for South Africa."

Sommeren er på hell

2008-04-05T22:02:00.004+02:00

De siste to ukene, etter påskeferien, har det vært stabilt varmt og fint her nede. Akkurat som i fjor har månedsskiftet mellom mars og april bydd på fine temperaturer, ikke for varmt og ikke for kaldt. Det fine været har jeg brukt til å bade og sole meg ved bassenget på Sea Point, for å utnytte det så lenge det varer. Sommeren er tross alt på hell, og det ligger et væromslag i lufta. I fjor skjedde det ekstremt brått. En dag var det sol og varmt, før det dagen etter plutselig var under ti grader, regn og vind.

Forøvrig har den siste uken vært et lite hvileskjær for meg, etter en periode med intensiv jobbing på masteroppgaven. I begynnelsen av uka leverte jeg inn reviderte versjoner av kapittel en til tre, samt første utgave av kapittel fire. På torsdag får jeg tilbakemelding på arbeidet, og det bør også være mulig å fastslå når hele prosjektet kan avsluttes. Det er veldig motiverende og morsomt å være i avslutningsfasen på et så stort prosjekt jeg har lagt ned hundrevis av timer i iløpet av det siste året. Dagen etter jeg har levert inn den endelige versjonen til sensur tror jeg kommer til å være preget av en slags tomhetsfølelse, siden jeg for første gang på halvannet år ikke har det hengende over meg 24 timer i døgnet.

Ekspedisjon

2008-03-30T20:06:00.004+02:00

I dag var det visning (link til annonsen) i huset vi leier, noe som resulterte i at vi var husløse noen timer. Dette var selvsagt ikke noe som kom brått på, så vi hadde hatt god tid i forveien til å finne ut at å bestige Lion's Head var en god ide. For de som ikke vet hva det er, så er det en liten fjelltopp (669 moh) som ligger rett ved sentrum av Cape Town. Sammen med Signal Hill danner de to en meget karakteristisk og flott fjellformasjon.

Da vi gikk ut av den kjølige bilen på parkeringsplassen virket dette som en særs idiotisk ide. Når det er drøye 30 grader i skyggen er ikke det å traske i bratte oppoverbakker så veldig interessant.
Den første delen av stigningen var ikke så forferdelig bratt og forholdsvis enkel å forsere. Den siste halvdelen derimot var rimelig bratt og til dels ganske ulendt, i tillegg var den formidable varmen til tider plagsom.

Det tok oss en knapp time å gå og klatre opp til toppen, hvor vi faktisk møtte på en bergenser av alle ting. På veien så vi en del fugler, ei lita mus, en masse firfisler og heldigvis ingen slanger. Trolig var de blitt skremt bort av de tallrike turgåerne som var ute og gikk samtidig med oss. Den fantastiske utsikten på toppen var imidlertid verdt hver eneste anstrengelse.

Lion's Head

2008-03-30T14:06:00.002+02:00

Nå er vi på toppen. Digg utsikt. Mer info følger.

Jazzfestival

2008-03-29T18:07:00.002+02:00

I kveld skal vi på jazzfestivalen i cape town. Nå har vi grilla og kosa oss i kveldssola og alt ligger til rette for en kanonbra kveld. Lengre beretning følger i morgen.

Deja vu

2008-03-25T19:40:00.004+02:00

I dag har jeg hatt følelsen av å ha gjenopplevd noe jeg har gjort før, derav navnet på posten. Etter å ha hatt hyggelig besøk av familien min, akkurat som i fjor, står jeg nå fremfor en veldig avgjørende periode med veldig mye arbeid.

Siden jeg kun tar et kurs dette semesteret, Diplomacy and Foreign Policy Analysis, er det ikke så mange oppgaver eller eksamener som venter. Før jeg setter meg på flyet hjem for godt den 14. mai skal jeg kun ta en gruppeoppgave og en slags muntlig eksamen før jeg er ferdig med mastergraden. I tillegg skal jeg selvsagt også skrive ferdig masteroppgaven, noe som opptar mesteparten av tiden min nå om dagen.

Status per dags dato er at jeg har akkurat fått igjen tilbakemeldinger på kapittel 1, 2 og 3 som jeg jobber med å revidere. I tillegg har jeg nylig skrevet ferdig første utkast på kapittel 4, som er en presentasjon av dataene jeg samlet inn under feltarbeidet og å sette det inn i den større sammenhengen. Alt i alt går det jevnt og trutt fremover. Det gjenstår mye arbeid, men jeg kommer til å komme i mål og levere hele oppgaven før jeg setter meg på flyet hjem.

Førstkommende helg skal jeg forøvrig ut å gjøre feltarbeid igjen. Når jeg hadde besøk bodde mamma og pappa på et gjestehus de dagene vi tilbragte i Cape Town. Der kom pappa i kontakt med en som jobbet der fra Uganda, som tidligere hadde spilt fotball på "høyt nivå" i Sør-Afrika.
Jeg har lagt igjen en liten lapp der til han om at jeg gjerne vil ha en prat med han. Så i løpet av uka skal jeg lage et intervjuskjema jeg kan bruke når jeg snakker med han, og forhåpentligvis kommer det noe fornuftig ut av det som jeg kan bruke.

Forøvrig er det verdt å nevne at jeg har rydda litt på Flickr-kontoen min, den som sender bilder til slide-showet i margen til høyre, og sletta en god del gamle dårlige bilder. Den er nylig oppdatert med masse fine ferske bilder som er verdt å sjekke ut.

Table Mountain, igjen

2008-03-21T22:47:00.005+02:00

I dag tok jeg med besøket fra Norge opp på Table Mountain, en av de største turistattraksjonene som er å finne i Cape Town. Jeg har vært der to ganger før (mer om det her og her) for et drøyt år siden. Jeg tror ikke det er så mye mer å fortelle enn det jeg har skrevet selv og linket til tidligere, så denne posten er egentlig bare for å dele noen fine bilder av utsikten.

Kun en ting vil jeg påpeke. Før jeg besøkte denne storartede attraksjonen for første gang i februar i fjor hadde jeg egentlig ingen spesielle forventninger eller forhåpninger om hvordan det ville være. Jeg regnet mer eller mindre med at det ville være en passelig fin utsikt, men ingenting utenom det vanlige. Da jeg kom opp for første gang fikk jeg meg en koselig overraskelse. Den utsikten man har fra toppen der kan neppe sammenlignes med noe annet. Det er rett og slett bare fantastisk, og kan vanskelig beskrives med ord. Den må oppleves.

The Garden Route

2008-03-20T22:51:00.007+02:00

Fredag 14. mars fikk jeg besøk fra Norge av mamma, pappa og Silje. Etter å ha tilbragt noen dager i Cape Town kjørte vi Garden Route, en veldig populær rute som går langs sørkysten av Sør-Afrika fra Mossel Bay til Storms River. Første stopp på turen var nettopp Mossel Bay, som ligger omlag 40 mil fra Cape Town. Her overnattet vi på et koselig gjestehus som lå idyllisk plassert helt nede ved stranden.

Dagen etter fortsatte vi sør-østover mens vi stoppet underveis etterhvert som vi kom over ting som så litt interessante ut langs veien. Et av utkikkspunktene var Dolphin View, hvor vi tok en kort rast for å kikke på den fine utsikten. Etter noen timers kjøring var vi nesten fremme ved Knysna hvor vi skulle tilbringe neste overnatting. Der tok vi oss litt tid til å være litt på stranda i Buffelsbaai som vi hadde omtrent for oss selv. Dessverre var vannet iskaldt, godt under 20 grader, så det ble ingen bading.

Dagen etter, tirsdag, var det duket for turens absolutte høydepunkt: Safari. Vi besøkte Plettenberg Bay Game Reserve hvor vi var med på en to timer lang safaritur med guide. Det var utrolig festlig å se blant annet nesehorn, løve, giraff, flodhest, antiloper og bøfler i sitt rette element og ikke bak gitter og murer i en dyrehave.

Som den lille bildeserien ovenfor illustrerer var ikke alle like modige. Dama på bildet i midten , som satt foran meg i Land Cruiseren, ble vettskremt når vi kjørte bort til løven som lå og slappet av i skyggen. Den enkleste måten å løse det problemet på var, for henne, å ta genseren over hodet, forsøke å puste rolig og vips så var løven "borte".

Jeg vil tippe at hvilepulsen hennes var godt over 200 da vi var på vei ut fra det spesielle området hvor løvene holdt til. Plutselig reiste løven seg opp og begynte å følge etter bilen, og selv guide-fyren så ut til å bli litt engstelig. Vel ute, på andre siden av gjerdet, la løven seg dorskt ned igjen i gresset og kikket bedagelig på oss.

Etter besøket i safariparken kjørte vi videre til Jefferys Bay (ja, det skrives slik uten genitivsapostrof) hvor vi tilbragte tirsdagskvelden og hele onsdagen. Onsdag var vi flere timer på stranda og kjørte en liten tur rundt uten spesielt mye mål og mening. Hele torsdagen gikk med til å kjøre drøye 70 mil tilbake til Cape Town igjen. Alt i alt en meget koselig og vellykket tur.

Studentprotest

2008-03-13T22:51:00.003+02:00

I morgen, fredag 14. mars, er det duket for en god gammeldags studentprotest i Stellenbosch. Bakgrunnen for dette er at politiet, ikke det vanlige politiet men en spesialstyrke som vanligvis brukes til antiterroroppdrag og lignende, aksjonerte mot tre studentpuber forrige fredag. Formålet med aksjonen var hovedsakelig mistanker om bruk og omsetting av narkotika. Det i seg selv er ikke noe problem. Det som er problematisk, som virkelig har satt gemyttene i kok, er måten aksjonen ble utført.

Litt over midnatt, natt til lørdag 8 mars, stormet tungt bevæpnede styrker iført skuddsikre vester inn på de tre studentpubene Bohemia, Mystic Boer og Springbok. Dette er forøvrig de utestedene vi, og de fleste andre norske utvekslingsstudenter, frekventerer når vi er ute på byen. Klientellet på pubene fikk rimelig røff behandling, og det er rapportert bruk av pepperspray, vold, seksuell trakassering av kvinner. I tillegg ble flere tvunget til å regelrett ødelegge bevismateriale, bilder og videoopptak på mobiltelefoner, da inntrengerne oppdaget at flere hadde greid å dokumentere deres oppførsel.

I videoen nedenfor kan dere selv se hvordan deler av hendelsesforløpet som også innebar skyting inne i minst et av lokalene. Det ble kun funnet noen små mengder narkotika i lokalene, og ingen ble arrestert. Som en følge av denne bøllete og upassende oppførselen arrangeres det altså i morgen en protest. Denne protesten vil, i følge den anerkjente avisen Cape Times, rette fokus mot bare denne enkelthendelsen, men også mot de utallige krenkelsene av grunnleggende rettigheter som finner sted hver bidige dag i Sør-Afrika.

Les mer: 'Brutal, violent' police raid in Stellenbosch

Il Gardinero

2008-03-10T20:07:00.002+02:00

I dag kom gartneren for å ordne i hagen. Han fikk nok å henge fingrene i, akkurat som vaskehjelpen, samtlige timer han tilbragte hos oss i dag. Hagen var totalt overgrodd og så helt forferdelig ut. For å ta et eksempel: Det eneste stedet gresset ikke var en snau halvmeter langt var akkurat rundt der vi griller foran huset.

Fyren som kom var nær umulig å kommunisere med fordi han bare mumla og knapt kunne et ord forståelig engelsk. Heldigvis skjønte/visste han hva han skulle gjøre så han bare satte i gang, mest fordi han hadde vært der og jobbet for huseieren da han og familien selv bodde i huset. Det første han gjorde var å endevende hele søpledunken vår. Det viste seg etterhvert at den brukte han til å frakte bort alt hageavfallet, ja det ble ganske mange turer. Jeg og Thomas stussa ganske mye da han plutselig tok søplekassa og begynte å rusle nedover veien med den og ble borte en god stund.

Utpå ettermiddagen var jeg lei lesing og arbeid med skolesaker så jeg tok meg en tur ned på treningssenteret for å bevege litt på meg. Da jeg kom tilbake møtte jeg Thomas som gliste og sa "jaja, nå går det en fornøyd type rundt med et par gamle Lacoste-sko på beina i slummen". Da han dro ut all søpla av dunken hadde han tydeligvis kikka igjennom om det var noe av interesse der han kunne ta med seg, og da fant han de gamle utslitte skoa jeg hadde kasta tidligere i uka. Ifølge Thomas hadde han visst en liten bærepose med diverse ting han spurte pent om han kunne få lov til å ta med seg da han dro hjem etter endt arbeidsdag.

På en måte er det bra at ting man ikke har bruk for selv kan komme andre til gode. På den andre siden er det helt grusomt at enkelte er så ekstremt fattige at de må nedverdige seg til å grave i søppel isteden for å gå i en butikk å kjøpe det de trenger.

Regimeskifte

2008-03-09T14:36:00.004+02:00

I helgen har vi avholdt årsmøte i ANSA Sør-Afrika og det har blitt valgt et nytt styre. Ingen av oss som satt i det gamle styret stilte til gjenvalg, fordi de fleste av oss snart er ferdig med studiene her nede og vender hjemover mot Norge om noen uker. Det nye styret i ANSA Sør-Afrika består derfor av fem nye initiativrike styremedlemmer, med Christine Storo i spissen som ny landsleder, som skal bygge videre på det vi har startet opp.

Årsmøtet ble innledet med litt trivelig sosialisering på Long Street Cafe fredag kveld. Det var skuffende oppmøte fra de andre lærestedene rundt om i Sør-Afrika, og omtrent hele kontingenten bestod av PRIO-folk fra Stellenbosch eller studenter fra Cape Town. Etter noen timer var noen av oss alt klare for nattklubb, mens andre valgte å ta det litt mer rolig. Jeg endte opp på en festlig nattklubb i en sidegate til Long Street, sammen med Kjetil, Daniel og Linda fra Port Elizabeth og noen andre.

På søndag møtte vi de andre nede på Kimberly Hotel i sentrum, hvor årsmøtet ble avholdt fra ca 09.00 til 17.00. I tillegg til det avtroppende styret og medlemmer deltok det folk fra ANSA sentralt som hadde tatt turen fra Norge, ambulerende sjømannsprest i Afrika Knut Lyngseth, ambassadør Tor Christian Hildan og tidligere fiskeriminister Svein Munkegjord.

På kvelden avsluttet vi med middag på en Ethiopisk restaurant, ikke å anbefale forøvrig, før vi fortsatte å utforske nattelivet i Long Street. Alt i alt en meget koselig helg, sammen med mange trivelige norske medstudenter.

Vaskehjelp

2008-03-08T17:40:00.002+02:00

I går fikk vi endelig gjort rent i huset, for første gang siden vi flytta inn for en drøy måned siden. Vi forsøkte å fikse det med en gang, men diverse omstendigheter og "hjelp" fra udugelige folk har ført til at det har tatt unødvendig lang tid. Vi kunne ordnet det selv men valgte å vente så vi får tak i noen vi kan stole på isteden for å ansette noen selv.

Det er vel egentlig unødvendig å presisere det, men huset så helt forferdelig ut. Den fargede dama som kom hadde sin fulle hyre med å vaske, tørke støv og gjøre alle mulige ting. I løpet av dagen fikk jeg muligheten til å ha det ganske morsomt på hennes bekostning, i positiv forstand. Det startet med at jeg håndhilste på henne i porten da hun kom sammen med sjefen sin. De fleste nordmenn tenker ikke noe over det, annet enn at det er vanlig folkeskikk. De to som kom derimot ble veldig overrasket siden en mann "nedverdiget" seg til å håndhilse og presentere seg.

Da hun var godt i gang med jobbingen spurte jeg om hun hadde fått spist skikkelig frokost. Alle med litt vett i skallen er klar over at det er viktig å starte dagen skikkelig. Det hadde hun ikke, og hun var ganske sulten fortalte hun på stotrende engelsk. Jeg fant frem brød og pålegg til henne, og laget en fin frokost mens hun fortsatte å gjøre rent. Da jeg spurte om hun ville ha roast beef, kalkun, salami eller ost på så det ut som hun hadde ramla ned fra månen. Tydelig at det ikke var dagligdags verken på den ene eller andre måten.

Litt senere på dagen var hun litt uheldig og knuste et glass mens hun vasket opp, og virket veldig bekymret for hvordan reaksjonene ville bli til det. Da hun isteden for trekk i lønna og litt juling fikk hjelp til å plukke opp glasskårene virket hun ganske forundret igjen. Hun ble værende her fra ni om morgenen til vi dro på stranda kl to, da var huset rent og pent for første gang på flere uker.

Helg

2008-02-29T13:26:00.003+02:00

Denne helgen har vært temmelig slapp og behagelig. Vi startet fredagen med grilling i hagen foran vår fasjonable residens. Ingenting er som å nyte ettermiddagssola og grille kjøtt (bare kjøtt selvsagt). Utover kvelden ble det stort sett bare surr, rør og lite fornuftig som skjedde. Lørdagen ble innledet med noen timers jobbing, før jeg og Thomas dro til bassenget på Sea Point for å sole oss. Fire timers steking i sola gjorde sitt til at vi begge kunne reise hjem solbrente og litt brunere.

I dag, søndag, har vi vært nede på Waterfont og spilt minigolf. For en ukes tid fikk vi, via vår venn Google, vite om en kul minigolfbane vi ikke visste om fra før som lå nede ved butikkene på Waterfront. Før den jevne og intense kampen hadde vi rusla oss en tur nede på området der, og vært ombord i flere tyske marinefartøyer som lå til kai. De skulle være med på en øvelse sammen med den sørafrikanske marinen, og hadde åpent for publikum så alle som ville kunne ta en kikk. Skipene vi besøkte var A1411 Berlin (forsyningsskip), Hamburg (destroyer) samt Bremen (fregatt).

Pannekakemestern

2008-02-27T20:58:00.002+02:00

I kveld hadde vi pannekaker til middag. Thomas fikk demonstrert sine fantastiske ferdigheter med stekepanna. Utrolig nok fikk vi foreviget øyeblikket. Enjoy!

The Noon Gun

2008-02-26T12:04:00.004+02:00

Her i Cape Town har de en usedvanlig festlig tradisjon. De skyter salutt med kanon hver bidige dag presis klokken 12.00. Dette er byens eldste tradisjon og har blitt holdt ved like siden 1806. De to kanonene som brukes, de bytter på hvilken som fyres av og hvilken som er reserve, er de eldste våpnene i verden som er i daglig bruk.

I riktig gamle dager ble den daglige salutten brukt som et tidssignal for skip som lå ankret opp ute i Table Bay, i tillegg til at innbyggerne i byen stolte på kanonskuddet for å bestemme klokkeslettet på dagen. På denne tiden var det ikke vanlig å ha hver sin klokke, og dagen var stort sett inndelt i fire tidsperioder; natt, morgen, dag og ettermiddag. Hvilken som helst reisende som kom fra Cape Town ble ofte bedt om han hadde korrekt "kanon-tid", hvis noen var i tvil om det var "dag" eller "ettermiddag" for eksempel.

Kanonene står plassert en eller annen plass på Signal Hill, hvor de ble stasjonert i 1902, og avfyres av den sørafrikanske marinen daglig. Prosessen innledes en halvtime før det skal fyres av med at begge kanonene lades med drøye tre kilo krutt.

Perfekt for Drillo

2008-02-25T19:50:00.002+02:00

I helgen kom beskjeden om at Egil "Drillo" Olsen hadde fått sparken som landslagssjef for Irak. Det ble med andre ord et meget kortvarig opphold for Drillo i det krigsherjede landet. Etter å ha sett helgens kamp i PSL, Santos - Pirates, vil jeg bare si en ting. Det sør-afrikanske laget som hadde greid å lure Drillo sørover hit hadde garantert gjort det skarpt. Jeg har sjelden sett så mange talentløse taktiske disposisjoner som det jeg har sett i sør-afrikanske seriekamper. I går presterte Pirates for eksempel å spille ensidig lange høye baller på to små veike spisser i 2x45 minutter, uten å gjøre et eneste grep. Hadde dette fungert hadde det vært en selvfølge å tviholde på suksessoppskriften, men det var ikke akkurat tilfelle. Santos hadde god kontroll og kunne enkelt og greit la de store kraftige midtstopperne sine stange ballen unna gjentatte ganger uten at motstanderen hadde noen sjanse til å få tak i ballen.

I tillegg til mangelfulle taktiske disposisjoner som dette virker det å være noe fundamentalt galt med mentaliteten til spillerne. De forsøker konsekvent å spille over evne, i betydningen å forsøke seg på teknisk vanskelige løsninger fremfor å spille på det trygge, enkle og sikre. Jeg er overbevist om at hvis Drillo hadde bitt engasjert av en sør-afrikansk klubb, hvilken som helst, så hadde han ført de fra seier til seier og dratt iland både cup- og seriemesterskap. Dette forutsetter selvsagt at de afrikanske spillerne hadde hørt på han og gjort som han hadde sagt. God gammeldags Drillo-fotball med stram defensiv organisering og et godt offensivt spillesystem hadde feid samtlige PSL-mannskap av banen, uten tvil.

Fotballkamp på Athlone Stadium

2008-02-24T20:03:00.004+02:00

I dag dro jeg, Thomas og Kjetil ut til Athlone Stadium for å overvære en kamp mellom Santos og Orlando Pirates, noe som ble en ganske annerledes opplevelse i forhold til hvordan det er å være på kamp i eksempelvis Norge eller England. Først og fremst fordi det er ganske overraskende å se to lag som kjemper på øvre halvdel av tabellen spille såpass dårlig fotball. For det andre er det merkelig å observere den meget særegne sør-afrikanske supporterkulturen.

Spillemessig var kampen vi så temmelig dårlig. Nivået i PSL er rett og slett skuffende dårlig når man tar i betraktning de enorme pengesummene som er i omløp rundt turneringen. Det virker påfallende at feil folk stikker av med en for stor del av kaka, og at betraktelig større summer burde vært investert i treningsfasiliteter, kursing/utdanning av trenere og annet som kan hjelpe frem unge talenter. Kampen var preget av enorme mengder personlige feil, mangel på system og elendige taktiske disposisjoner.

Santos vant kampen til slutt fortjent 2-1 (kamprapport på Santos' nettsider) etter å ha vært det minst dårlige laget i 2x45 minutter. Orlando Pirates har jeg dessverre lite positivt å si om. Jeg hadde faktisk visse forventninger til storlaget før kampstart. Klubben er en av Sør-Afrikas eldste, mest populære og tradisjonsrike. Det de serverte på matta i dag hadde ikke holdt til fornyet kontrakt i Tippeligaen engang. Det var rett og slett helt forferdelig dårlig. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt om noen av spillerne må det være enkeltes individuelle ferdigheter. Noen av de viste glimtvis at de var habile fotballspillere, men alt for ofte "kokte" det bort i surr og rør. Alt for mange av de frustrerte seg selv, medspillerne og supporterne på tribunen med og hele tiden velge de vanskeligste og mest fancy løsningene uten å lykkes.

Etter å ha sett to PSL-kamper i løpet av oppholdet her nede (den andre var mellom Moroka Swallows og Supersport Utd) kan jeg med sikkerhet fastslå at den sør-afrikanske supporterkulturen er noe helt spesielt og særegent. Jeg har aldri i mitt liv opplevd eller hørt om noe lignende. I Europa har man visse uskrevne regler/normer som de fleste supportere og supportergrupperinger følger. Mange menger seg ikke med bortelagets supportere, tilskuerne står adskilt med fysiske sperringer og det ligger prestisje i å ha god koreografi for sanger/rop for å ta noen mulige eksempler.

I Sør-Afrika derimot eksisterer det ingen supporterkultur og fiendtlighet/bråk mellom de ulike lags supportere seg ut til å være fraværende. På tribunene er det ingen spesielle deler som er for hjemme og bortesupportere, de har lite samstemte sanger og rop og påkledningen er under enhver kritikk. I dag på tribunen var det ikke bare folk iført Santos og Pirates-drakter. Det var alle sorter og slag. Jeg tror jeg så omtrent alle Premier League-lag, og nesten alle de andre draktene til de ulike PSL-klubbene. Folk menga seg med hverandre og dansa og blåste i disse lange plast-trompetene sine, uten at det var tilløp til noe bråk.

Dette ble kanskje en anelse dårlig forklart, men det er vanskelig å illustrere noe så merkelig på en god måte. Det enkleste er kanskje å ta et praktisk eksempel. Godset spiller mot FFK hjemme på Marienlyst. På tribunen er hjemme- og bortetilskuere blanda fullstendig ukritisk om hverandre. I tillegg til SIF- og FFK-drakter, skjerf og flagg finner du også folk i VIF, RBK, AaFK og TIL-drakter på tribunen. Ikke nok med det, de reiser seg opp og jubler når det er mål og de skriker på dommeren når de er uenige i en avgjørelse. Ville noe slikt skjedd i Norge? Neppe. Hadde du forsøkt hadde du sannsynligvis blitt kasta ut fra tribunen, med eller uten en liten blåveis fordi noen trodde du var ute etter å provosere.

Hverdag i Vredehoek

2008-02-23T21:59:00.004+02:00

Ting ser endelig ut til å ha normalisert seg litt her etter en mindre ideell start på det siste semesteret. Dagene og ukene består, som tidligere beskrevet, av selvstendig jobbing med masteroppgaven og å følge opp forpliktelsene i forhold til det ene kurset jeg tar. Ved siden av skolen har det, dessverre, blitt lite trening foreløpig, i motsetning til tidligere semestre her i sør. Vi har gjort oss godt kjent med området rundt der vi bor, Vredehoek, og funnet flere koselige puber og små restauranter. I tillegg har vi også greid å komme i kontakt med noen lokale originaler som (kanskje) kan få litt omtale senere, når det foreligger noen flere fakta på bordet.

Ved siden av jobbing, besøk på nevnte serveringssteder blir det også tid til litt bading og avslapping innimellom. Vi har besøkt bassenget på Sea Point noen ganger, og i dag tok vi turen til badestranda i byen Strand som ligger en halvtimes kjøretur nord-øst for Cape Town. Temperaturen, både i lufta og i vannet, var brukbar, men utflukten ble en anelse sabotert av den plagsomme vinden.

Bading i saltvannsbassenget på Sea Point

Utsikten fra Signal Hill mot Vredehoek

Siste semester i Sør-Afrika

2008-02-20T11:06:00.004+02:00

Siste semester i Sør-Afrika er allerede godt i gang, og det ser som vanlig ut til at det blir forholdsvis kort og intensivt. Min egen agenda frem mot mai måned er ganske simpel, jeg skal gjøre unna et siste kurs samt skrive ferdig oppgaven min før jeg vender hjemover for godt. Det ene kurset jeg tar dette semesteret, "Diplomacy and Foreign Policy Analysis" (FPA), er lagt opp slik at man vanskelig kan bestå uten å følge opplegget foreleser har laget. Vi skal skrive fem små oppgaver, på omlag 1000 ord, som minner veldig om det som ble kalt "Reflection Paper" på PRIO/Bjørknes. Disse små oppgavene teller 50% av karakteren, mens den resterende halvparten av bedømmelsen blir bestemt ut fra to praktiske "rollespill" på slutten av semesteret.

Ved siden av dette ene kurset, som forøvrig teller 20stp, er målet selvsagt å skrive ferdig resten av masteroppgaven om fotballmigrasjon fra andre afrikanske land til Sør-Afrika. I skrivende stund jobber jeg med å få ferdig et utkast av kapittel tre, som jeg forhåpentligvis kan levere inn i slutten av neste uke før utgangen av februar. Dette kapittelet handler om hvordan situasjonen er i Sør-Afrikas Premier Soccer League (PSL) for øyeblikket, og forklarer også forhistorien til hvordan og hvorfor denne turneringen oppstod på begynnelsen av 90-tallet.

Samtidig jobber jeg iherdig med å prøve å få det plagsomme kapittel to ut av verden for godt, noe som viser seg lettere sagt enn gjort. Dette er et slags bakgrunnskapittel som i all enkelhet forsøker å redegjøre for hvordan og hvorfor det er mer attraktivt å spille fotball bestemte plasser i verden. I tillegg er det også ment å forklare det afrikanske kontinentets og Sør-Afrikas rolle og status i forhold til Europa.

8 Pypies Square

2008-02-19T14:15:00.005+02:00

Etter drøyt to uker uten internett fikk vi endelig orden på sakene i dag. Jeg orker rett og slett ikke gå i detalj og forsøke å forklare hvordan og hvorfor det har tatt lengre tid enn det burde, men nå er det altså i orden. Heretter blir det selvsagt mer regelmessige oppdateringer om hva som skjer i Sør-Afrika som vanlig.

I denne posten er det bare noen bilder, til de av dere som har etterlyst det, av det nye huset vi bor i. Vi fikk oss litt av en overraskelse da vi ankom plassen fordi det ikke var akkurat slik vi hadde forestilt oss. Da vi fant det på nettet sto det beskrevet som fullt møblert, men agenten vi tok kontakt med tok tidlig forbehold om at "noen ting manglet". Jeg hadde trodd det kanskje betydde at ting til personlig forbruk, som for eksempel håndklær og sengetøy, måtte anskaffes. Da vi fikk se huset viste det seg at det var litt mer enn som så som måtte handles inn, blant annet det meste av kjøkkenting. I tillegg er det så godt som ingen skapplass på rommet mitt, så jeg bor foreløpig halvveis "i kofferten" enda etter drøyt to uker her nede. Det ser litt stusslig ut foreløpig, men ei hylle og ei lampe vil nok hjelpe mye for å få det litt lysere og for å få ting litt mer i system enn det det er akkurat nå.

De første to bildene er av rommet mitt som ligger i første etasje av huset. Foreløpig har jeg kun hengt opp noe gammelt sengetøy jeg fant i et skap som gardiner der det trengs, og det er rimelig rotete på grunn av mangel på skap eller hyller å putte ting i. I tillegg er det ganske mørkt om kvelden fordi det er noe galt med lyset. Det første bildet viser forøvrig arbeidsplassen min hvor jeg jobber med å skrive på masteroppgaven og diverse oppgaver som skal leveres i løpet av semesteret.

Det neste bildet er av kjøkkenet og uteplassen foran huset. Vi har litt plass bak huset også, men den er ikke verdt å bruke tid på fordi den stort sett bare består av noen stygge forvokste palmer. Den lille gressflekken foran huset derimot er meget flott, og egner seg utmerket til grilling.

Det siste bildet er av Thomas som sitter blid, fornøyd og en anelse forfjamsa i stua etter en flott liten ekspedisjon hvor han møtte på en slange. På formiddagen, mens jeg og Kjetil var i Stellenbosch for å fikse noe småtteri, gikk Thomas en tur opp mot fjellet (Devil's Peak) bak huset på jakt etter noe fint turterreng da han møtte på en slange som plutselig stakk hodet opp av bakken og hveste mot han. Thomas' egen kommentar, pr sms, til hendelsen er som følger, "jeg satt ny verdensrekord i hysterisk løping ned fjellskråning! Fy faen. Dit skal ikke jeg igjen!"

Etter litt googling i ettertid mener hovedpersonen selv at det var en såkalt Mole Snake som skremte han ned fra fjellet.

Tidenes fæleste flytur

2008-02-15T13:34:00.005+02:00

Det er i skrivende stund omlag to uker siden jeg forlot Norge for å ta fatt på siste semester i Sør-Afrika. Det er ganske merkelig situasjon å snu opp-ned på hverdagen og alle innarbeidede rutiner fra en dag til en annen. Planen var egentlig å fly fra Oslo til Amsterdam, tidlig fredag 1. februar, og så videre til Cape Town og lande der sent samme kveld. Etter en forsinkelse på knappe to timer på Gardermoen gikk det selvsagt i vasken. Tett snødrev og vind sørget for omfattende forsinkelser, uten at det var noen ting vi kunne gjøre til eller fra. Da vi omsider lettet og satt kursen sørover fikk vi beskjed om at kun noen få kunne nå de planlagte avgangene sine videre fra Amsterdam, mens resten av oss fikk beskjed om å henvende oss til transfer desken på Schipol ved ankomst.

Vel fremme der startet "moroa" for alvor. Synet som møtte oss var, ikke overraskende, en sinnssykt lang kø. Her ble jeg, og Thomas som jeg reiste sammen med, stående å vente i rundt to timer mens køen beveget seg i sneglefart. Da det endelig ble vår tur til å få hjelp var det ikke akkurat hyggelige nyheter som ventet oss, snarere tvert imot. Systemet til KLM hadde booket oss om til en alternativ rute som skulle ta oss ned til Cape Town. Til vår store forskrekkelse gikk den fra Amsterdam til Lisboa, så til Maputo (hovedstaden i Mozambique), innom Johannesburg før vi endelig skulle fly til Cape Town. Isteden for å gå direkte til neste fly og reise direkte ned til Sør-Afrika måtte vi altså tilbringe syv timers venting i Amsterdam før vi kunne reise videre. Totalt brukte vi nesten to døgn, isteden for ca 20 timer, på å reise fra Norge til Sør-Afrika.

Ikke nok med at all ventingen var drepende kjedelig så var selve flyreisene absolutt forferdelige. Vi fikk "gleden" av å fly med Portugals stolthet, TAP Portugal tidligere Portugal Airways, som tilbød oss tidenes mest elendige service. KLM har god mat, hyggelig betjening, brukbart med beinplass og ikke minst et veldig bra entertainment system om bord i sine fly. TAP derimot hadde uspiselig mat, et avleggs entertainment system og tidenes minst service-innstilte betjening. Med mindre noen truer meg med et skarpladd skytevåpen skal jeg aldri i mitt liv fly med det selskapet igjen.

Etter denne lange og ukomfortable reisen kom vi frem til Cape Town utpå kvelden lørdag. Det som hadde skjedd da var selvsagt at bagasjen min var forsvunnet underveis. Hvor den tok veien tror jeg ingen egentlig vet. Vi fikk beskjed, i Amsterdam, om at både vi og bagasjen var blitt booket om og at det ikke var noe å bekymre seg for. Dette resulterte i mye ekstra stress og mas, i form av purringer og masing på diverse udugelige folk, før den endelig kom til rette etter nesten en uke på avveie. Hver eneste dag reiste jeg ut til flyplassen for å etterlyse den og regelrett tvinge folka i skranken til å ringe til både det ene og det andre stedet for å forsøke å finne igjen kofferten. Etter mye om og men kom den heldigvis til rette, noe jeg tror mest skyldes flaks og tilfeldigheter, og ikke at noen av de ansatte i Equity Aviation (som var ansvarlig) gjorde en spesielt god jobb.

De to første bildene ble tatt i løpet av den omtalte turen nedover. Det første viser hvordan været var på Gardermoen da vi satt inne i flyet og ventet på klarsignal til å ta av. Det andre er et selvportrett av en sjeldent sliten, sur og lei fyr, mens det siste er tatt av meg og Thomas sist helg foran huset vi leier.

Vi har jobbet masse med å få ordnet bredbånd hjemme i huset fra første stund her nede, og krysser fingrene for at det går i orden i begynnelsen av neste uke. Det har vært for mye idiotiske forviklinger til at jeg gidder beskrive i detalj, men det ser endelig ut til å kunne løse seg om ikke alt for lenge. Da kommer bloggen selvsagt til å bli oppdatert på mer regelmessig basis igjen.

Ny bolig

2008-01-28T19:32:00.001+02:00

Etter å ha bodd et år i Welgevonden Estate i huset i Wildeklawer St. synes både jeg og Kjetil, som jeg har bodd sammen med, at det var på tide med litt forandring. Etter å ha vurdert både det ene og det andre fikk vi etterhvert "god hjelp" av de ufyselige nederlenderne som eide huset, som enkelt og greit ga oss beskjed om å pakke sakene våre og stikke. Der og da må jeg si jeg ble ganske provosert over den useriøse oppførselen de utviste. Når jeg tenker over det i etterkant var det kanskje like greit, siden det hjalp oss å bestemme oss for å prøve noe nytt.

Semesteret ble dermed avsluttet med flytting i oktober, før reisen gikk hjem på ferie. Flytting er kanskje litt misvisende, fordi for øyeblikket er alle tingene våre pakka inn i Golfen som står parkert bak høye gjerder i Somerset West.

Et par uker før jul begynte vi å intensivere letingen etter et nytt sted å bo. Før vi reiste var vi innom "alle" utleiebyråene i Cape Town for å forsøke å ordne det god tid i forveien. Jeg antok at folk som leier ut hus/leiligheter ville være såpass interesserte i å leie bort, at det ikke ville være noe problem å ordne det på forhånd. Der tok jeg skammelig feil. Hvis jeg kunne flytte inn og innlede et leieforhold umiddelbart hadde jeg hatt plenty valgmuligheter. Å være i litt god tid viste seg derimot å være helt umulig. Etter en hel dags leiting var det eneste jeg satt igjen med en bunke visittkort, og utallige beskjeder om at "bare ta kontakt når det nærmer seg så fikser vi dette".

Jeg hadde trodd det ville være enklere å få ordnet et fint sted å bo via internett også, men nok en gang tok jeg feil. Sørafrikanere er ikke spesielt interessert i å korrespondere via e-post, og til tross for utallige mailer i løpet av siste halvdel av desember og de første to ukene av januar hadde vi fremdeles ikke noe sted å bo. Til slutt, etter å ha fulgt opp en del mailer med å ringe ned, fikk vi endelig "napp" og har nå funnet et sted i Devil's Peak/Vredehoek hvor vi skal bo det siste semesteret. Jeg skriver skråstrek mellom fordi jeg ennå ikke er helt sikker på hvor det ligger. I annonsen står det angitt Devil's Peak, mens flere forskjellige kart mener at huset ligger i Vredehoek. Personlig velger jeg foreløpig å stole på kartet som mener at området huset befinner seg ligger i området som er kalt Vredehoek.

Uansett tror jeg det skal bli fint hvis man skal legge SA-Venues.com sin beskrivelse av Vredehoek til grunn. SA-Venues omtaler Vredehoek, som forøvrig betyr "fredlig hjørne", som et populært område som er bebodd av relativt unge folk. I løpet av de senere årene har denne delen av Cape Town gjennomgått en slags totalrenovering og blitt et trendy sted med relativt høye boligpriser. I tillegg er det kort avstand til sentrum, flott utsikt og mye annet å glede seg over.

Link: Bilder av huset hos Rawson (utleiebyrået)

Vredehoeks landemerke er de tre "krydderbøssene" som skimtes helt øverst på bildet.

Tippekonkurranse 2007

2008-01-27T16:37:00.001+02:00

Etter mye om og men har jeg endelig surra meg til å regne ut sluttresultatene til tippekonkurransen som pågikk hele 2007-sesongen. Vi var seks deltagere, undertegnede, Thomas, Erlend, Thorleif, Anders og Christian, som har knivet om seieren i denne prestisjetunge turneringen i flere måneder. Jeg beklager forøvrig at det har tatt så grusomt lang tid å få dette ferdig, men nå er sluttresultatene endelig klare.

Gratulerer så mye til Erlend Aasen Gloppestad som gikk av med en knepen seier.

Stillingen etter 26 runder:

Erlend: 117
Eirik: 116
Thorleif: 115
Christian: 113
Thomas: 87
Anders: 58

Ny telefon

2008-01-27T14:09:00.002+02:00

Dette er bare en test for aa sjekke ut noen funksjoner paa den nye telefonen min.

Blanda drops

2008-01-20T12:45:00.000+02:00

Dagliglivet her hjemme i Norge er enkelt og greit ikke like spennende å fortelle om, så enkelt er det. Derfor blir det også en god del færre oppdateringer enn når jeg er i Sør-Afrika. Det gjenstår nå knappe to uker før jeg reiser tilbake igjen for å fullføre siste semester. Siden forrige gang jeg tok meg bryet med å skrive i bloggen har det skjedd noen småting. Mest nevneverdig er kanskje turen til Liverpool siste helgen før nyttår. Jeg reiste over sammen med min onkel, Knut Arne, og kusine, Nora, for å overvære kampen mot Arsenal på Goodison.

Det ble en forholdsvis hektisk men veldig hyggelig tur. Vi reiste med kveldsflyet fredag og ankom hotellet i sentrum rundt klokken 23.00. Etter å ha sjekket inn ble det en kort bytur på meg, mens de to andre tok kvelden litt tidligere. Lørdag sto vi opp tidlig alle sammen og inntok frokost på hotellet før det var duket for litt shopping, anført av Nora som satt kursen direkte mot skobutikken Shu i gågata. Her skilte vi lag, og jeg fikk handlet inn en del saker og ting som jeg trengte. Blant annet et par nye Diesel jeans, fotballstøvler og annet småtteri.

Litt før klokka 13.00 var jeg forlengst ferdig med handlingen og nervene begynte å minne meg på at det gikk mot kampstart. Etter en kjapp tur innom hotellet for å hente Everton-skjerfet satt jeg kursen mot nærmeste pub, som selvsagt ikke lå lengre unna hotellet enn et steinkast. Inne på The Irish American Pub kom jeg i prat med noen trivelige gutter kledd i blått, som selvsagt skulle på kamp. Etter et par kalde brune var det på tide med litt "mat", engelsk fast food kan ikke kalles skikkelig mat i ordets rette forstand, før jeg møtte resten av reisefølget for å bevege oss i samla flokk opp mot stadion.

Etter en kort drosjetur var vi fremme ved Goodison Park. Det første vi gjorde var å hente billettene vi hadde bestilt og betalt på forhånd på billettkontoret. Neste stopp: The Winslow Hotel, naturligvis. Her var stemningen nervøs og skuffende laber, men oppmøtet var som vanlig upåklagelig. Det hjalp litt på at West-Ham snudde kampen, som ble sendt på storskjerm, og slo erkerival Manchester United, men ikke nok til at det ble noe særlig synging eller skråling.

Kampen i seg selv er det lite berette fra. Jeg øynet mulighetene for å oppleve min første seier live på Goodison da Cahill ga oss ledelsen og vi fortjent gikk til pause med 1-0, men som kjent raknet alt i andre omgang og vi tapte til slutt 1-4. Min statistikk viser nå fem tap, av fem mulige, mot byrivalen, Charlton, Tottenham, Chelsea og nå sist Arsenal. Skuffende, men jeg gir ikke opp av den grunn. Neste år, når jeg har flyttet hjem fra Sør-Afrika for godt, blir det garantert flere turer over til England. Kanskje må jeg dra på bortekamp for å få se en seier? Hvem vet.

Like etter hjemkomsten var det duket for nyttårsfeiring, for anledningen i min residens i Lierbyen. Egentlig ikke så forferdelig mye å berette fra den kvelden, annet enn at det var meget trivelig. Jeg "debuterte" forøvrig som kokk og kunn

Julen nærmer seg

2007-12-10T12:16:00.001+02:00

Det har vært sparsomt med poster i bloggen i det siste, rett og slett fordi det er lite interessante og spennende ting å meddele. Jeg jobber, som fortalt i forrige post, på Gulskogen skole i Drammen om dagen, og underviser i blant annet norsk og samfunnsfag. Ved siden av det går tiden stort sett med til å sløve og trene litt en gang i blant.

I dag derimot er jeg hjemme fra jobb fordi jeg har feber og ikke er helt i form. Dermed bød anledningen seg til å oppdatere bloggen, som stort sett har ligget i fred den siste drøye måneden. Grunnen til at jeg oppdaterer nå er at det er to ting jeg vil meddele. Det ene er at leilighetsjakten i Cape Town ikke har kommet noen vei. Vi (jeg og Kjetil) har fått noen tilbud om noen leiligheter her og der, men ingen har vært så fristende at vi har slått til foreløpig. Det er ikkeno stress, så vi kommer nok til å avvente til over jul siden vi har såpass god tid.

Det andre er at jeg stadig får spørsmål om hva jeg ønsker meg til jul. Det har seg slik at jeg er såpass priviligert at jeg egentlig ikke trenger noen ting, og da er det vanskelig å komme på noe man ønsker seg. Med unntak av noen bøker fra Amazon (link til ønskeliste) er det nesten ingen ting jeg kan tenke på at jeg har lyst på. Luksusproblem, enkelt og greit.

Hverdagsliv i Norge

2007-11-26T20:01:00.001+02:00

Siden jeg kom hjem til Norge for omlag en måned siden har jeg stort sett vært opptatt med veldig hverdagslige ting. For to uker siden flyttet jeg til Lierbyen hvor jeg skal bo inntil videre sammen med Vibeke, til vi finner noe passende å kjøpe til sommeren når jeg har fått meg jobb etter endt utdannelse.

Like før jeg dro hjem registrerte jeg en søknad hos Drammen kommune, som averterte etter lærere til diverse skoler i området. Alt dagen etter jeg kom hjem fikk jeg telefon fra Gulskogen skole, som hadde mer eller mindre akutt behov for vikarer. Der har jeg tilbragt hver eneste ukedag siden den gang, med andre ord har det ikke blitt veldig mye ren ferie foreløpig. Intensjonen er at jeg skal fortsette å jobbe der fast helt frem til jeg returnerer til Sør-Afrika 1. februar.

Dette har naturlig nok ført til at noen andre ting har blitt bortprioritert midlertidig. Flytting, bilkjøp (Toyota Yaris) og arbeid har blitt prioritert den siste tiden, mens blant annet masteroppgaven har blitt satt litt på vent. Hvis alt går som planlagt skal jeg gjenoppta jobbingen litt på kveldstid nå som en del praktiske gjøremål har blitt ryddet unna i tur og orden, slik at jeg endelig kan levere førsteutkastet av kapittel to til Scarlett for vurdering. Egentlig skulle det vært ferdig for en måned siden da jeg forlot Sør-Afrika, men siden det ikke har noen bråhast har hun ikke etterlyst det.

Som det sikkert fremgår ganske tydelig i denne posten har det skjedd lite nevneverdige spennende ting den første måneden hjemme i Norge. Det har vært trivelig å se igjen, og "ta igjen" litt, med både venner og familie. Samt å se igjen gjengen på fotballaget, hjemlige trakter, Strømsgodset og alt annet man ikke får tatt med seg til utlandet.

Bilder av leilighet og bil følger i en post om ikke alt for lang tid.

Hjemme igjen

2007-11-01T21:11:00.001+02:00

I går var jeg endelig hjemme i Norge igjen, etter en enormt lang reise. Det hele startet på tirsdag, da vi pakket alle sakene våre og flyttet fra huset vi hadde leid. Vi pakket alle tingene i bilen vår, som ble parkert på en bevoktet, selvsagt, parkeringsplass i Somerset West, omlag 20 minutters kjøretur fra Stellenbosch. Før vi forlot byen for godt, ordnet vi en rekke småting som å stenge abonnementet på satellitt-TVen og nedmontere antennen vi har hatt trådløst internett via siden vi flyttet inn. Så var det litt sosialt samvær med andre med-studenter et par timer, før vi leverte nøklene, parkerte bilen og reiste til flyplassen.

Der skiltes mine og Kjetil sine veier for denne gang. Han hadde billett med South African Airways onsdag morgen rundt kl 8 på morningen, mens mitt fly gikk like etter midnatt. Mens Kjetil tok inn på hotell sjekket jeg inn i KLM-skranken på Cape Town International Airport, og forberedte meg på den drøye 12-timers flyturen til Amsterdam. Turen startet fint da jeg, etter litt krangling, fikk vilja mi og ble plassert ved nødutgangen, og dermed fikk en langt mer behagelig reise enn ellers.

Jeg hadde omlag to timers ventetid etter jeg hadde sjekket inn. Denne gikk heldigvis mye fortere enn jeg først hadde fryktet. Etter at jeg hadde kjøpt noen blader og kikka litt i de få butikkene som er på den overraskende lille flyplassen i Cape Town satt jeg meg ned ved siden av et eldre ektepar, som viste seg å være walisiske. De kom jeg raskt i prat med, så de to timene forsvant før jeg visste ordet av det. På flyet satt jeg ved siden av et annet ektepar, fra tyskland, som også var riktig pratsomme. De timene jeg ikke sov, det vil si omlag fire av de 12 timene turen varte, hadde jeg flere ålreite samtaler med tyskerne, som hadde vært på en måneds ferie i Cape Town.

I Amsterdam skjedde det ikke stort, annet enn at jeg strena rett igjennom hele flyplassen med kurs for gate B23 og flyet til Oslo. Den lille flyturen herfra til Oslo gikk ganske tregt, mest fordi jeg begynte å bli veldig utålmodig og lei av å reise. Enda "verre" var togturen med flytoget, da virket det helt seriøst som om tiden sto helt stille. Jeg kom da frem til slutt, og er tilbake i Lier for noen måneder før jeg skal gjøre unna siste semester. Alt i morgen venter en ny og annerledes hverdag da jeg begynner å undervise på Gulskogen skole som vikarlærer. Fortsettelse følger.

Semesterslutt

2007-10-29T15:14:00.001+02:00

I dag leverte jeg siste eksamen for semesteret, og kan stort sett glemme skolen de neste tre månedene. De siste to ukene har vært ganske harde, på grunn av to krevende eksamener og iherdig jobbing med masteroppgaven de tre dagene mellom eksamenene. Nå er det endelig over for denne gang, og jeg kan slappe av med god samvittighet og glede meg til å reise hjem til Norge på ferie. Etter minimum 7-8 timers intensiv jobbing foran PC-skjermen hver bidige dag de siste to ukene begynner man å bli litt trang i øya. Med andre ord, det skal bli fint med et avbrekk.

Uoverensstemmelsene med huseierne, som ble beskrevet i forrige post, er også tatt hånd om. Litt tepperens på sofaen og vasking av den berømmelige veggen sørget for at alle ble blide og fornøyde. I morgen kuttes internettforbindelsen på formiddagen, parabolen stenges av og jeg pakker sakene mine og flytter ut av huset jeg har bodd siden jeg kom hit i januar. På ettermiddagen blir det en pils eller to sammen med resten av "klassen", før jeg reiser fra Stellenbosch på kvelden.

I tillegg til dette avsluttes og overrekkes Bennis julegavefond i morgen. Siden jeg kom hit har jeg og Kjetil spart opp en hel masse mynter som Benni, parkeringsvakten som passer på bilen vår, skal få som bonus. Det har jo ikke vært noe tull med bilen så lenge han har passet på den, så da blir det noen dagslønninger ekstra som takk for hjelpen. Det er kanskje litt tidlig, det er jo tross alt lenge til jul, men vi har ikke noe annet valg enn å overrekke han gaven nå før vi reiser. Pengene kommer nok godt med for han og familien han tar seg av uansett om han får de nå eller om en måned.

Siden Benni får bonus får selvsagt også Jana, hushjelpen, en liten påskjønnelse. Man kan jo ikke drive med forskjellsbehandling.

Forviklinger og urimeligheter

2007-10-26T20:54:00.001+02:00

Dagen i dag har vært så langt unna en ideell eksamenssituasjon noen kan forestille seg. Rett og slett enestående, grunnet en rekke omstendigheter. "Moroa" ble innledet i går kveld da internettforbindelsen her hjemme forsvant helt plutselig. Som dere sikkert kan tenke dere er det kjekt å ha internett når man skal skrive en hjemmeeksamensoppgave, og trenger å finne kilder eller bruke ordbøker. Dette førte naturlig nok til en litt dårligere nattesøvn enn hva som ellers ville vært tilfelle.

Da jeg sto opp i dag og slo på PCen fikk jeg servert dagens første, og hittil eneste, gladnyhet. Internettforbindelsen var i orden. Finfint tenkte jeg, en bekymring mindre å tenke på. Da eksamensoppgaven kom på e-post rundt 09.30 rakk jeg akkurat å lese igjennom oppgavene før strømmen gikk. Siden de ubrukelige folka i Netshop foreløpig ikke har greid å rette opp feilen de gjorde i sommer da de hadde maskinen min på service har jeg ikke noe batterikapasitet på laptopen min. Ergo gikk den i svart momentant. Nydelig.

Siden det var lite å gjøre hjemme reiste jeg ned til skolen for å hente noen kilder på biblioteket, som vanlig når det er eksamen. Etter at jeg hadde funnet noe forskjellige saker og ting ringte telefonen. På displayet lyste navn og nummer til noen folk som bor like ved der jeg leier hus, som på en måte representerer huseierne, som forøvrig bor i Nederland.

Samtalen var blant de kvalmere jeg har mottatt i mitt liv. Det viste seg at de som eier huset mener at vi, jeg og Kjetil, skal betale for at de skal male en vegg og rense den stygge simple sofaen som vi angivelig skal ha sølt masse på. Totalt urimelig. Det det dreier seg om er i bunn og grunn helt vanlig slitasje, noe man må regne med når man leier ut et møblert hus. Etter en forholdsvis krass samtale, ringte jeg senere opp utleieselskapet og ga de et aldri så lite foredrag om hva jeg synes om både de og huseierne som våger å fremme slike uberettigede krav. Det er ikke snakk om mye penger, men dette er en prinsippsak. Det er forøvrig heller ikke første gangen disse kjeltringene forsøker å lure oss, noe som blir fortalt senere.

Den foreløpige enden på visa er at vi vaska den veggen de ville ha malt samt at vi gjorde rein den stygge sofaen med en slags rar skum-rens vi fikk kjøpt på butikken. Disse svindlerne (les utleiebyrå og huseiernes representanter) skulle ringe meg tilbake etter at de hadde hatt et plenumsråd med alle bedragerne, men det har jeg hørt fint lite til. Jeg gleder meg alt til de ringer meg igjen, eller at jeg ringer de i løpet av morgendagen, og overbringer budskapet om at den slu planen deres har slått feil.

I morgen får jeg forhåpentligvis være litt mer i fred, slik at jeg kan få gjort unna mesteparten av arbeidet på eksamensbesvarelsen min. Gjør jeg det burde det ikke være mye som står i veien for at jeg blir ferdig med min nest siste eksamen noen sinne i løpet av søndag formiddag. Det betyr såfall at hele mandagen og tirsdagen, før avreise på kvelden, kan vies til å bråke med disse frekke kranglefantene hvis de er hypp på mer konfrontasjon.

Snart klar til avreise

2007-10-24T19:29:00.001+02:00

Denne uka er stort sett kun en transportetappe mellom dette semesterets to eksamener, og byr derfor på lite artige ting å berette om. Forrige helg hadde jeg hjemmeeksamen i Global Political Economy, mens Political Economy of Southern Africa står for tur kommende helg før jeg reiser hjem på ferie. Til tross for at jeg var litt sliten etter tre drøye dagers mer eller mindre intensiv jobbing med eksamensoppgaven har jeg fått brukt hviledagene i mellomtiden rimelig fornuftig.

Masteroppgaven begynner for alvor å ta form, noe som både er behagelig og morsomt å se. Jeg har gjennomført omtrent alt feltarbeid jeg trenger å gjøre, kapittel en er ferdig for lenge siden og kapittel to skal leveres til veileder i slutten av denne uka før hjemreisen. Totalt er består oppgaven, på drøyt 70 sider, av fem kapitler. Kapittel tre og fire er jeg godt i gang med de også, så jeg vil anslå oppgaven til å være omlag 60% ferdig totalt sett.

Bortsett fra å jobbe med masteroppgaven har mandagen, tirsdagen og dagen i dag (onsdag) blitt brukt på å ordne diverse ærend. I dag har vi gjennomgått inventar-listen for alt skrotet som finnes i huset jeg har bodd i siden januar, samt sørget for å vaske og polere golfen så den er i tipp topp stand til den parkeres der den skal stå mens jeg er i Norge. Alt i alt er det meste tatt hånd om og ordnet, slik at det kun er å gjennomføre den siste eksamenen med glans før jeg setter meg på flyet hjem.

Rugbyens gjenspeiling av 'regnbuenasjonen'

2007-10-23T20:31:00.000+02:00

Sist lørdag, den 20. september, vant Sør-Afrika VM-finalen og bragte Webb Ellis-pokalen tilbake til Sør-Afrika for første gang siden den såkalte 'regnbuenasjonen' triumferte i 1995. Siden finalekampen på lørdag har samtlige mediekanaler, som forventet, hyllet landslagets innsats og skrevet utallige spaltemeter om hvor unik, viktig, inspirerende og så videre en slik hendelse er for nasjonsbyggingsprosessen i landet med den trøblete fortiden. Forøvrig på nøyaktig samme vis som da Sør-Afrika vant i '95, like etter at landet hadde kvittet seg med apartheid-styret.

Etter at Sør-Afrika vant på hjemmebane i '95 ble triumfen sett på som et symbol på gjenforening og forsoning. Landets nyvalgte president Nelson Mandela, for anledningen iført en grønn rugby-drakt, sin varme omfavnelse av den hvite lagkapteinen ble av mange regnet som å være den endelige avskjeden med fortidens stridigheter. Dessverre ble det aldri noe mer enn akkurat det, en slags symbolsk markering. Sannheten er at i dag, 13 år etter apartheid "forsvant", er Sør-Afrika høyst segregert samfunn, som ikke ligner noe annet jeg har sett noe annet sted.

Under apartheid var rugby et av de aller kraftigste symbolene på det daværende styret, og var en av de idrettene som ble hardest rammet av sports-boycotten som resten av verdenssamfunnet rettet mot Sør-Afrika. Den gang bestod selvsagt hele landslagstroppen av hvite spillere, noe som ikke har blitt endret stort de senere årene. Sammensetningen av troppen som vant VM gjenspeiler kanskje ikke befolkningen i Sør-Afrika, men den viser et av de mange sårene apartheid påførte landet.

Faktisk har sammensetningen av landslaget blitt til en debatt på aller høyeste nivå. Prominente ANC (African National Congress, Mandelas gamle parti) har tatt til ordet for at rugby-landslaget skal, for en hver pris, gjenspeile regnbuenasjonen vi har hørt så mye snakk om. Selv om det vil koste de allverdens sportslig suksess. Dette går selvsagt ikke uaktet hen i rugby-miljøet som har en fortid dominert av medlemmer av The Afrikaner Broederbond, som fortsatt ikke er helt forsont med tanken på å ha et landslag bestående av betraktelig flere sorte og fargede spillere. The Afrikaner Broederbond var forøvrig den øvrige hvite makteliten som under apartheid ledet landets nøkkelinstitusjoner.

I kjølvannet av at Sør-Afrika vant VM på lørdag har det på nytt blitt skrevet om hvordan det forente Sør-Afrika har feiret triumfen, finalen sendes i reprise på TV hver dag og president Mbekis feiring med spillerne etter kampslutt omtales overalt. Tiden vil vise om fellesskapet har kommet for å bli, eller om situasjonen reverteres til "normalt" når rugby-feberen gir seg om noen uker.

Les mer:
Field of Broken Dreams (Time Magazine)
South African Rugby: No Rainbow (Time Magazine)
Caution Against Quotas in Sport (Mail & Guardian)
Rugby-finalen i bilder (Aftenposten)

Gratulerer Sør-Afrika

2007-10-20T22:55:00.000+02:00

Lørdag kveld ble den siste kampen i rugby-VM anno 2007 spilt i Frankrike, mellom regjerende verdensmester England og Sør-Afrika. Mesterskapet startet for omlag en måned siden, og har stadig blitt viet mer og mer oppmerksomhet i sør-afrikanske medier. Sør-Afrika tok seg etterhvert helt frem til den avgjørende finalen, hvor de beseiret England 15-6. Selve kampen var aldri spennende, til det var det sør-afrikanske mannskapet alt for gode.

Artig, men ikke spesielt uvanlig, å se hvordan nasjonalistiske følelser et slikt arrangement fremprovoserer. Etter at Sør-Afrika slo Argentina i semifinalen virket det som de patriotiske følelsene eskalerte voldsomt blant sør-afrikanerne. Overalt har det vært folk i rugby-drakter, ofte også utstyrt med flagg. President Thabo Mbeki overvar selvsagt finalen i Paris, og så ut til å være svært tilfreds der han satt på VIP-tribunen.Litt kjedelig å være opptatt med hjemmeeksamen akkurat denne helgen, for det blir garantert en vanvittig feiring som kommer til å vare helt til i morgen tidlig.

Da jeg kikket igjennom samtlige store norske nettaviser i stad etter kampslutt, var forøvrig ikke VM-finalen nevnt med et eneste ord. Kanskje ikke så rart, siden dette ikke akkurat er en sport med noe særlig fotfeste i Norge. I resten av Europa, og i Sør-Afrika selvsagt, kan man med stor sikkerhet forutse hva som vil prege mediebildet de neste dagene. Det blir nok rugby, rugby, rugby og enda litt mer rugby.

Eksamenstid

2007-10-20T00:00:00.001+02:00

Denne helgen, 19-21. oktober, og neste helg, 26-28. oktober, er det tid for å endelig unnagjøre dette semesterets hjemmeeksamensoppgaver. I går kveld fikk vi utdelt oppgaven i Global Political Economy, som virker overkommelig, før det blir Political Economy of Southern Africa neste helg. I denne perioden blir det stort sett ikke tid til noe annet enn å jobbe intensivt med eksamensoppgavene. I tillegg til eksamener har Scarlett vært "ufin" og lagt press på meg før jeg reiser. I utgangspunktet skulle jeg kun levere en revidert utgave av andre kapittel før jeg reiste, og få kommentarer på dette på e-post når hun hadde fått sett på det.

Siden jeg var så flink og gjennomførte mange flere intervjuer i forrige uke slik at jeg nå har mye datamateriale jeg kan se på, fikk jeg også beskjed om å utføre en dataanalyse av dette. Som ikke det var nok måtte jeg også skrive en grov disposisjon til hvordan jeg skal strukturere kapittel fire i oppgaven. Om jeg greier å få unna alt dette før jeg reiser hjem vil jeg si meg ekstremt godt fornøyd, fordi jeg da vil ha gjort mer enn jeg hadde satt som mål dette semesteret. Alt dette avhenger selvsagt av om jeg får utnyttet de tre "hviledagene" jeg har mellom de to helgene da jeg skriver hjemmeeksamenene mine.

Med andre ord blir det lite oppdateringer om andre festlige ting, før det er duket for hjemreise om halvannen uke. Forøvrig har de siste dagene stort sett gått med til å forsøke å gjøre unna flest mulig praktiske ærend før jeg reiser hjem på ferie. Siden jeg skal flytte er det en rekke ting som må ordnes før jeg reiser, slik at det blir mindre å ta tak i når jeg kommer tilbake i slutten av januar/begynnelsen av februar.

Slenger med noen tilfeldige bilder tatt de siste ukene. De to første taler vel stort sett for seg selv, så de gidder jeg ikke kommentere. Som dere ser så er det endelig sommer, sol og varmt her nå. Typisk, siden jeg snart skal reise hjem til Norge. De tre siste er tatt fra terrassen utenfor huset, bare for å vise noen av omgivelsene.

Learner's License

2007-10-18T17:04:00.001+02:00

Etter flere bomturer til det sør-afrikanske biltilsynet fikk jeg i dag omsider laget en avtale om å ta en såkalt Learner's License Test. Det er kort fortalt en obligatorisk teoriprøve om trafikkregler alle som vil ta førerkort må gjennomføre og bestå. Alt i forrige semester bestemte jeg meg for at jeg hadde lyst til å ta motorsykkelførerkort mens jeg er i Sør-Afrika, siden prisene kun er en brøkdel av hva det koster i Norge og fordi det ser vanvittig artig ut å kjøre sykkel. Totalt var jeg vel innom biltilsynet tre eller fire ganger før jeg dro hjem på ferie i sommer, men det var aldri mulig å booke noen avtale. Av en eller annen grunn var det alltid fullbooka, og jeg måtte komme tilbake om to til tre uker.

Dette virket noe mistenkelig, og det var aldri snakk om å få noen forklaring for hvorfor det var fullt eller å lage en avtale flere måneder frem i tid. I slike tilfeller går tankene, naturlig nok, til spørsmålet om korrupsjon. Er det egentlig fullt eller er det "fullt", og muligheter for å få tatt denne testen i bytte mot en hundrings? Sør-Afrika er jo blant de minst korrupte landene, angivelig, i Afrika, uten at det trenger å bety at bestikkelser sjelden finner sted. Flere sør-afrikanere jeg har snakket med har åpent fortalt at "det meste er til salgs, bare man har nok penger eller de rette kontaktene". Derfor begynte jeg ærlig talt å lure på om jeg ikke forstod "spillereglene", og at de ansatte ved biltilsynet ville ha en liten bestikkelse siden jeg var utlending.

I dag ble alle spekulasjoner effektivt avlivet, da jeg ankom biltilsynet og, meget overraskende, fikk ordnet alt sammen i løpet av kort tid. Jeg har fått time til teoriprøve i februar, like etter at jeg er tilbake igjen etter en lang juleferie, og alt ser tilsynelatende ut til å være i den skjønneste orden. Neste skritt etter dette blir å ta noen kjøretimer på sykkel, før jeg tar oppkjøringen i løpet av mars eller april neste år. Oppkjøringen her er forøvrig todelt. Først må man kjøre litt inni en lukket kjøregård, og manøvrere rundt etter diverse oppmerkinger og sperringer. Hvis man består må man ha en oppkjøring til, hvor man kjører med en sensor ute i vanlig trafikk i gatene. Stryker man på den andre oppkjøringen må man ta begge to på nytt, selv om man i utgangspunktet hadde bestått den første. Flott system for å skaffe noen ekstra bidrag til statskassa det også.

Feltarbeid hos Ajax Cape Town

2007-10-17T13:35:00.001+02:00

I går, tirsdag 17. oktober, var jeg på besøk hos Ajax Cape Town for å gjøre flere intervjuer. Først på formiddagen måtte jeg tilbake til Santos en tur, for å prate med to av spillerne som ikke hadde tid til å snakke med meg da vi opprinnelig hadde avtalt på mandag. Etter å ha tilbragt mesteparten av mandagen på venterommet til Santos, hadde jeg ikke alt for høye forhåpninger om å få utrettet allverden da jeg ankom treningsanlegget deres på tirsdag. Til tross for lovnader om at spillerene ville være tilgjengelige da fra høyeste hold i klubben. Heldigvis var jeg mer heldig denne gangen, og den første spilleren ble geleidet inn på møterommet få minutter etter at jeg hadde kommet. Etter at jeg hadde intervjuet han, som forøvrig var fra Mauritius, kom nestemann, en spiller fra Kenya, så jeg fikk pratet med han umiddelbart etterpå.

Blid og fornøyd, etter å ha fått snakket med to spillere i løpet av en halvtimes tid, satt jeg kursen mot Ajax Cape Towns hovedkvarter i Northern Suburbs. Siden vi ikke har noe særlig forelesninger før den første eksamnen starter på fredag så hadde heldigvis Kjetil anledning til å bli med meg som kartleser i går. Det sparte meg helt sikkert for mye plunder. Å kjøre i trafikken i Cape Town, en by med omlag 3.5 millioner innbyggere, er ikke spesielt simpelt samtidig som man skal forsøke å følge veibeskrivelse og/eller lese kart.

Hos Ajax visste jeg fint lite om hva jeg ville bli møtt med. Jeg sendte sikkert en million mailer til de i forrige uke med henvendelser og påfølgende purringer, uten å få noe særlig gehør for mine ønsker. Jeg snakket med en fyr på telefonen som jobbet i administrasjonen, og han sa jeg kunne komme på tirsdag og snakke med en spiller. Jeg forsøkte å få til en avtale om hvertfall et par, men det ville bli veldig vanskelig påstod han. Tidspunktet var heller ikke helt avklart, men dette viste seg å ikke bli noe problem.

Jeg svingte inn porten litt etter kl 12, og omlag en halvtimes tid senere var jeg i gang med det første intervjuet. Totalt fikk jeg snakket med tre spillere i A-stallen til Ajax, noe som var over all forventning. Pussig at dette som på forhånd virket så vanskelig å få til plutselig ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg vil anta at jeg var ekstremt heldig, fordi jeg ankom like etter at treningen var ferdig og at Mr. Mekuto sannsynligvis ville bli kvitt meg så fort som mulig. Ikke misforstå, fyren var utrolig vennlig og hjelpsom. Men det virker som de er veldig opptatt av å skjerme spillerene sine fra alle mulige folk utenfra, slik at de skal holde fokuset ensidig på det de er ansatt for.

Selve treningsanlegget, og lokalene generelt, holdt forøvrig overraskende høy standard. Like ved de romslige kontorlokalene, som innehold blant annet garderober, konferanserom, kontorer og kantine, lå det fem perfekte fotballbaner. Her trener A-laget, samt at aldersbestemte lagene spiller kampene sine der. A-laget til Ajax spiller hjemmekampene sine på Athlon Stadium som ligger en knapp halvtimes biltur unna.

Linken mellom Ajax CT og Ajax Amsterdam er forøvrig at sistnevnte har kjøpt marjoriteten av aksjene i klubben. Etter at de kjøpte seg opp sprøytet de forøvrig også en del penger inn i klubben, som først og fremst ble brukt til å oppgradere/konstruere de tidligere omtalte fasilitetene jeg besøkte. At Ajax Amsterdam eier aksjemajoriteten i klubben gir de forøvrig en slags opsjonsavtale for spillere som måtte være såpass gode at de kan eksporteres til Europa. Denne ruten brukte blant andre Steven Pienaar, som nå spiller i Everton, for å få en fot innenfor i en europeisk klubb.

Besøk hos Santos

2007-10-15T15:13:00.001+02:00

I dag har jeg besøkt eliteserieklubben Santos og gjort feltarbeid til masteroppgaven. Santos ble forøvrig stiftet i 1982, i Heideveld på Cape Flats, og har vært fast inventar i den sør-afrikanske eliteserien, som ble stiftet i '96, siden 1997. Klubben vant PSL sesongen 2001/02, og har også gått til topps i noen av de ulike "tøyseturneringene" som arrangeres på årlig basis i Sør-Afrika.

Etter å ha brukt mangfoldige timer for kun å gjennomføre et enkelt intervju av fem-ti minutters varighet, begynner det å demre for meg at uten tålmodighet og pågangsmot kan man aldri bli forsker. I forrige uke skrev jeg utallige mailer, før jeg rett og slett bare ga opp og begynte å "plage" de folkene jeg måtte ha tak i på telefon i steden. Det er et utbredt fenomen her nede å rett og slett ignorere alle henvendelser som ikke er å anse som spesielt viktige eller interessante. Dermed er man i mange tilfeller helt avhengig av å bruke mye tid i telefonen, før man kan få gjort i stand intervjuavtaler og bekreftet disse.

I løpet av forrige uke fikk jeg, etter en del om og men, i land en avtale om å intervjue noen av de utenlandske spillerne i A-stallen til Santos. Avtalen var at jeg skulle komme til tilholdsstedet deres i South Eastern Suburbs, nærmere bestemt Parow. Da jeg ankom ble jeg hyggelig tatt i mot av to av sjefene i klubben, som jeg hadde snakket med på telefon. Til tross for at de var utrolig travle med å forsøke å organisere en slags talentkamp med lokale gutter under 15 år som prøvde lykken som fotballspillere litt senere på ettermiddagen, hadde de likevel muligheten til å bistå meg. De hadde på forhånd lovet at jeg skulle få snakke med minst to av spillerne, men dette ble dessverre redusert til kun en. De to andre var opptatt med et eller annet, men var visstnok tilgjengelige like etter trening i morgen.

Litt irriterende å bruke totalt fire timer på å gjøre et eneste intervju, men det er det dessverre lite å gjøre med. Jeg får heller være fornøyd med at de er så imøtekommende, hjelpsomme og i det hele tatt gir meg tilgang til å snakke med spillerne deres. I morgen går turen tilbake til Santos for å snakke med de to spillerne jeg ikke fikk fatt i i dag, samt til Ajax Cape Town hvor jeg håper å få prate med minst en spiller.

Som dere ser så tok jeg med meg kameraet og knipset noen bilder rundt i området hvor Santos holder til. Strøket er egentlig ikke så ille rundt der, men man trenger ikke lete spesielt lenge før man finner ut at ikke alt er like trygt som hjemme på Kjellstad. På bensinstasjonen, like over gata for der Santos' treningsanlegg er, var kassadamene beskyttet av solid pleksiglass og burgler-bars. Liten tvil om at ransfrekvensen er noe høyere rundt der enn på Statoil og Shell Kjellstad.

Hermanus

2007-10-14T15:31:00.001+02:00

I dag reiste jeg og Kjetil på en liten dagstur til Hermanus, for å se på hvaler. Hermanus ligger ca 115 km sør-øst for Cape Town, langs veien R43 som fortsetter mot Cape Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet. I tillegg til å være berømt for alle hvalene, som kan observeres i havet like utenfor byen, er Hermanus kjent for å ha en jernbanestasjon som ikke er tilknyttet noen jernbane. Planen var opprinnelig å koble byen sammen med resten av det relativt dårlig utbygde jernbanenettet, men det skjedde aldri.

For å komme oss til Hermanus tok vi R44 fra Stellenbosch til Strand, der veien går ut til kysten og slynger seg spektakulært helt ute ved Altanterhavet. Denne ruten bød på mange flotte utkikkspunkter, samt utrolig mange krappe svinger. Det virket forøvrig som denne veien var en meget populær strekning for fartsgale motorsyklister, som forsøkte å kjøre seg ihjel en flott søndag formiddag.

Været da vi kjørte til var akkurat som værmeldingen hadde forutsagt, med andre ord forholdsvis pent uten å være for varmt. Da vi kjørte igjennom Strand var det faktisk en del folk ute som kosa seg på badestranda tidlig på formiddagen. Derfor var skuffelsen stor da vi kom frem til Hermanus. Etter vi hadde ruslet rundt et kvarters tid begynte det å hølje ned, så vi avlyste planene om å ta en båttur ut for å se nærmere på hvalene. Vi så at det var noe greier som dukka opp og ned uti vannet der, men det var ikke allverden vi fikk ut av det på så langt hold. Byen var forøvrig ekstremt "turistifisert" i negativ forstand, og manglet fullstendig et hyggelig eller idyllisk preg. Derfor innbød det ikke akkurat til å bruke noe mer tid der, da det begynte å regne i strie strømmer.

Hjem igjen tok vi en litt annen rute, uten at det egentlig spilte noen rolle. På grunn av regn og tåke forsøkte vi bare å komme oss hjem fortest mulig, siden det ikke var noe å gjøre på uansett. Totalt ble turen på drøye 20 mil, sjekk kartet jeg har lagt ved for detaljer.

Solkrem og aircondition

2007-10-13T21:11:00.001+02:00

Meget flott å kunne begynne å bruke ACen i bilen og bli "tvunget" til å bruke solkrem igjen, gitt. Nå ser det endelig ut til at været har stabilisert seg slik det bør være her nede, det vil si rundt 30 grader midt på dagen og minimalt 15-16 om natta. Med andre ord, helt passe. Etter å ha hatt nesten bare dårlig vær siden jeg forlot den norske sommeren i slutten av juli er det på høy tid med litt finvær de to siste ukene, før jeg reiser hjem på ferie. I dag har jeg for det meste koset meg ute på terrassen. Jeg lå ute og sola meg og leste bakgrunnslitteratur til masteroppgaven min i tre-fire timer, før jeg foreslo at vi skulle ta oss en tur til Franschhoek for å kjøpe is.

Franschhoek, som er en av Sør-Afrikas eldste byer, ligger noen mil nord for Stellenbosch. Byen ble grunnlagt i 1688 av Franske Huguenot-flyktninger, som hovedsakelig hadde fått tildelt landområder i en del som ble kalt Olifantshoek (Af: elefantenes hjørne) av den Hollandske regjeringen. Navnet Olifantshoek het det fordi det var store flokker med elefanter som holdt til i området. Siden ble dette forandret til Franschhoek, og mange av bosetterene oppkalte gårdene sine etter områdene de kom fra i Frankrike.

Disse gårdene er i dag velkjente vinprodusenter, som eksporterer vin til alle hjørner av verden. Hele byen er bygget opp rundt vingårdene der oppe. Turister flokker til byen for å smake vin på de ulike gårdene og spise gourmet-måltider, og mange velger også å tilbringe et døgn eller to på et av byens mange overnattingssteder.

Etter at vi hadde kjørt igjennom Franschhoek og sett oss litt omkring, og ikke funnet iskremsjappa vi lette etter, satt vi kursen mot Cape Town for å kikke på bildeutstillingen Expressions of Cape Town. Utstillingen svarte til forventningene, og det var mye bra bilder å se på. Da vi hadde sett utstillingen kjørte til Century City og spiste middag, ettersom ingen av oss var nevneverdig interesserte i å lage middag i dag. I morgen skal vi forresten på dagstur til Hermanus, en liten by ved kysten sør-øst for Stellenbosch, for å se på hvaler og noe annet greier.

Testet forøvrig akselerasjonen på bilen i dag. Den gikk fra null til hundre på drøye 14 sekunder. Festlig å vite, i tilfelle en eller annen råner skulle spørre.

Tannlegebesøk

2007-10-11T12:38:00.001+02:00

I går, onsdag, var jeg hos tannlegen for første gang på omlag fem år. Da jeg runda 20 synes jeg ikke lengre det var nødvendig å gå til disse regelmessige kontrollene hos tannlegen, siden jeg uansett aldri hadde noen hull i tennene. I forrige uke gikk jeg tilfeldigvis forbi et tannlegekontor like ved skolen, så jeg ruslet en tur innom og bestilte en time for å sjekke at alt var i orden. Det var det, selvsagt, så nå kan jeg vel glemme det de neste årene.

Det som gjør at det er verdt å bruke spalteplass i bloggen for å fortelle om dette, tilsynelatende kjedelige, tannlegebesøket er en festlig historie som tannlegen fortalte. Han var en meget vennlig fyr, som var svært interessert i å slå av en prat. Først og fremst lurte han på hvor jeg var fra, noe som skjer rett som det er, når man kommer i prat med ukjente folk. Jeg repliserte forespørselen, som vanlig, med å be han om å gjette. Han nevnte både Italia, Spania, Tyskland, Frankrike og diverse land i Sør-Amerika før jeg fortalte han at jeg var fra Norge.

Mens han gjorde klar disse rare redskapene sine som han skulle bruke til å kikke i tennene mine fortalte han at han hadde en søster som bodde i USA, nærmere bestemt Tennessee. Da han var å besøkte henne sist så hadde han kommet i prat med en bekjent av henne, som hadde spurt om noe ganske artig. Midt inne i samtalen hadde denne Yankee'en, som han selv så flott omtalte han som, sagt at han kjente en fyr fra Kenya. Som den største selvfølgelighet nevnte han navnet på denne kenyaneren og spurte om tannlegefyren kjente vedkommende. Tannlegen synes dette var ganske rart, tatt i betraktning at det bor nærmere 40 millioner mennesker i Kenya. Typen fra Tennessee hadde ingen forståelse for at ikke alle i Afrika kjente hverandre, og utviste visstnok en slags forståelse som tilsa at han trodde at Afrika kun bestod av rare buskmenn og jungel.

Da jeg avsluttet samtalen, før han begynte å sjekke tennene mine, med å si at denne amerikaneren sannsynligvis tror at det rusler isbjørner rundt i gatene i Norge svarte han med et godt gammeldags latterbrøl.

Forskjell på folk

2007-10-10T22:02:00.001+02:00

Å flytte til Sør-Afrika når man er vant med å bo i et av verdens rikeste og mest moderne land fører til at man gjør seg opp noen refleksjoner fra tid til annen. Siden jeg har internett hjemme i huset jeg leier følger jeg daglig med på hva som skjer hjemme i Norge, vanligvis gjennom de største nettavisene. I den forbindelse kom jeg over en sak i Nettavisen i slutten av forrige uke. Sakens overskrift er "Her bodde en kvinne", og skildrer på ekte tabloid-vis at en kvinne i midten av 40-åra bodde utendørs ved siden av en trafokiosk i Drammensveien.

At slikt skjer er selvsagt uheldig. Ingen bør, ideelt sett, bli tvunget til å leve under slike forhold. På den andre siden er det litt pussig hvordan dette kunne slås opp på en slik måte, nærmest som en sensasjonell nyhet, at det finnes mennesker som ikke har fast bolig. Dette kan ikke tolkes annerledes enn at vi i Norge rett og slett har det (for) bra, og at fattigdom og elendighet, som preger millioner av menneskers liv verden over hver eneste dag, kun er en fjern illusjon for de fleste nordmenn.

I en sør-afrikansk avis vil man aldri finne en lignende reportasje. Til det er det alt for mange som lever i ekstrem fattigdom. Skulle man skrevet lignende saker, som til og med ble fulgt opp med både en og to saker i Nettavisen, måtte man daglig gitt ut papiraviser på størrelse med Tolstoys "Krig og Fred".

Khayelitsha, Cape Flats

Transportetappe

2007-10-07T01:30:00.001+02:00

Det gjenstår nå kun drøyt tre uker av nest siste semester i Sør-Afrika. Den gjenværende tiden før jeg reiser hjem på ferie blir å regne som en ren transportetappe. Før jeg setter meg på flyet hjem den 31. oktober skal jeg levere inn to, relativt, omfattende oppgaver, samt skrive en hjemmeeksamen i hvert av de to kursene jeg tar. Oppgavene er, som vanlig, under kontroll, og det gjenstår kun finpussing før de leveres inn til sensur.

I tillegg har jeg gjort god progresjon med masteroppgaven min i løpet av de to siste månedene. Jeg har fått tilbakemelding på kapittel to, og driver nå å retter opp alt veilederen min ville at jeg skulle ordne på. Det ligger an til at jeg kan få nye feedback like før jeg reiser hjem, slik at jeg kan begynne å kikke på kapittel tre i løpet av den tre måneder lange ferien i Norge. Dr. Cornelissen, min veileder, har også vært meget behjelpelig med å skaffe meg tilgang til å intervjue flere spillere, noe som kommer til å skje i løpet av de to neste ukene. Jeg, eller vi nærmere bestemt, har fått klarsignal, etter mye om og men, om at vi kan få lov til å intervjue spillere hos både Ajax Cape Town og Santos (lokale eliteserielag).

Expressions of Cape Town

2007-10-06T18:38:00.001+02:00

Fra og med neste fredag, 12. oktober, til søndag 21. arrangeres det en uvanlig bildeutstilling på Waterfront i Cape Town. I løpet av de senere årene har en gruppe amatørfotografer delt bilder av Cape Town med hverandre i en gruppe på bildesiden Flickr. Resultatene ble til slutt så imponerende at bildene nå blir utstilt i The Clock Tower Centre på Waterfront.

Målet med utstillingen er å eksponere ferdighetene til disse talentfulle amatørfotografene til alle som måtte være interessert. I følge utstillingens infoside er det også meningen at utstillingen skal reflektere den svært unike og varierende naturen rundt den vakre multikulturelle storbyen Cape Town.

Spesielt imponert ble jeg av "andreinafrica", som tar noen aldeles vanvittige bilder. Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord, så jeg tar meg den friheten til å legge ved et par bilder så dere kan se selv for så å sjekke ut resten av bildene på siden hans.

Det er forøvrig gratis å se utstillingen, og det er muligheter for å kjøpe kopier av bildene når utstillingen er over.

Les mer:
Expressions of Cape Town på Flickr
Om utstillingen på Waterfront.co.za

Domenic fra DRC

2007-10-05T14:45:00.001+02:00

Ved siden av Bennis parkeringsplass, hvor jeg vanligvis parkerer bilen når jeg er på forelesning, tjener også en annen afrikaner til livets opphold. Bennis kollega, og konkurrent, er Domenic, en flyktning fra DRC (Democratic Republic of Congo). Navnet er, i beste fall, misvisende. DRC er et land som ikke har fått veldig mye oppmerksomhet i norske medier de senere årene, men det betyr ikke at alt er fryd og gammen i landet. Siden 1996 har DRC vært herjet og ødelagt av etniske konflikter, borgerkrig og flyktningstrømmer (som også skaper spenninger) fra naboland.

Det hele startet på midten av 90-tallet, da Mobutu Sese Sekos regime ble styrtet av Laurent Kabila. Etter at han overtok makten brøt selveste ragnarok løs da Kabilas tidligere samarbeidspartnere, som hadde hjulpet han med å styrte Sese Seko, vendte seg mot han og fikk støtte av både Rwanda og Uganda. Kabila ble til slutt myrdet i januar 2001, og hans sønn Joseph overtok makten. Dette førte, utrolig nok, til roligere forhold i DRC. Siden den gang har landet vært preget av ustabilitet og usikre fremtidsutsikter for landets befolkning.

Domenic fortalte at han hadde flyktet fra DRC i 2001, da ting virkelig sto på som verst. Faren hans hadde vært offiser høyt oppe i hæren, og det hadde (trolig) medført visse privilegier blant annet i form av muligheten til å ta utdannelse. Dominic er utdannet elektroingeniør, men kaster bort dag etter dag med å passe på biler på en parkeringsplass her i Stellenbosch. Det har han gjort i omlag seks år, med dystre fremtidsutsikter til å skaffe seg en jobb hvor han kan bruke kvalifikasjonene sine til noe mer fornuftig.

Robben Island

2007-10-02T23:24:00.001+02:00

I dag, tirsdag, besøkte jeg Robben Island for andre gang. Det hadde vel egentlig vært nok med en gang, men siden Vibeke også hadde lyst til å besøke museet ble det et nytt besøk. Øya, som ligger ute i Table Bay omlag 12 km. fra Cape Town, ble i sin tid brukt som fengsel for "farlige" politiske fanger som ikke kunne omgås vanlige mennesker. Siden slutten av 1700-tallet ble Robben Island brukt til å isolere bestemte mennesker, som av ulike årsaker ikke skulle være i kontakt med resten av samfunnet.

Robben Islands plassering utenfor Cape Town

På slutten av 1800-tallet ble øya brukt for å isolere spedalske, på samme måte som Spinalonga i Middelhavet, rett og slett fordi man trodde man kunne utrydde sykdommen ved å la smittede dø langt unna alle andre. Det er imidlertid ikke det øya er mest kjent for. De fleste assosierer Robben Island, meget berettiget, med Nelson Mandela og apartheid-regimets bruk av øya som fengsel for politiske fanger.

Etter å ha tjent som militærbase under andre verdenskrig ble øya ombygget til et fengsel på slutten av 50-tallet. Fra 1961 til '91 var over tre tusen fanger innom Robben Island, inkludert Nelson Mandela som senere ble president for Sør-Afrika. I tillegg til Mandela, som er den mest kjente, ble flere tidligere fanger senere toppbyråkrater for ANC-regjeringen som tok over makten etter det første demokratiske valget på midten av 90-tallet. I løpet av 1990 og '91 ble alle de politiske fangene satt fri fra fengselet. De siste fangene, som var klassifisert som ikke-politiske fanger, forlot øya så seint som i 1996, og Robben Island ble siden omgjort til museum i 1997.

Rundturen på øya, som tar mellom tre og fire timer totalt, inneholder en båttur frem og tilbake fra The Clock Tower Mall på Waterfront, en busstur rundt på øya og omvisning av tidligere fanger rundt i fengselet. Det anbefales forøvrig å reservere noen dager i forveien. Attraksjonen har enorm pågang året rundt, til og med utenom turistsesongen.

Like etter avgang, Waterfront i bakgrunnen

Vibeke og jeg, Cape Town kan skimtes i bakgrunnen

Den tidligere guvernør-boligen på øya, brukes nå som konferansesenter

Et av mange vakttårn

Fengselsbygninger

Guiden vår, som selv hadde tilbragt 17 år som fange på øya

Nelson Mandela tilbragte 18 år av sitt liv i denne cella

Luftegården hvor de "farligste" fangene (les: politiske ledere) fikk lufte seg

Mandelas celle, nr fire fra venstre

På vei tilbake til Cape Town

Turist

2007-09-30T21:42:00.001+02:00

Siden Vibeke er på besøk om dagen byr sjansen seg til å være turist og å oppleve enkelte ting på nytt. I dag skulle vi egentlig bare ta en liten biltur på formiddagen og se an mulighetene for å dra på stranda, men endte med å kjøre en lengre biltur. Det blåste masse og var ganske kaldt ute ved kysten, så vi kjørte sørover mot Cape Point isteden for å stoppe som vi hadde planlagt på forhånd. Jeg har vært på Cape Point tidligere, men hadde ingen ting imot å ta turen en gang til. Nasjonalparken der nede er veldig vakker, og anbefales varmt til alle som befinner seg i nærheten en gang.

Cape Point National Park er en del av Table Mountain National Park helt sør-vest på Cape Peninsula. Hovedattraksjonene er de de to berømte severdighetene Cape Point og Cape of Good Hope. De to attraksjonene er velkjente og besøkes av mange tusen turister hvert eneste år. Det mange ikke vet er at Cape Point ikke er det sørligste stedet på det afrikanske kontinentet. Det er faktisk Cape Agulhas, som ligger omlag 150 kilometer sør-øst for Cape Point.

Søndagens reiserute

På vei nordover etter å ha besøkt nasjonalparken tenkte jeg å kjøre vestkysten og vise Vibeke Chapman's Peak Drive. Dette er en spektakulær vei, Sør-Afrikas svar på trollstigen, som klorer seg fast i fjellsiden fra Hout Bay til Noordhoek på kysten mot Atlanterhavet. Veien ble stengt på 90-tallet etter en dødsulykke og påfølgende søksmål, men ble senere gjenåpnet etter utbedringer. Dessverre var veien stengt, av ukjent årsak, så vi fikk ikke anledningen til å nyte den flotte utsikten.

Stranda ved Muizenberg ser fristende ut

Sør for Simon's Town møtte vi på noen bavianer som også var ute på søndagstur

Trafikkfarlig co-pilot

Vibeke synes skiltet var artig

Cape Point

Indiahavet møter Atlanterhavet

På vei ned mot Kappunktet

Cape of Good Hope sett fra det gamle fyrtårnet

I bakgrunnen skimtes False Bay

Det sør-vestligste punktet på det afrikanske kontinentet

Bilder

2007-09-28T15:35:00.000+02:00

Jeg vil anbefale de av dere som er nysgjerrige på å se diverse bilder fra Afrika om å sjekke ut to av mine medstudenters bilder. Ragnhild har lagt ut mye artig i sitt bildegalleri, både fra studentlivet her i Stellenbosch generelt og diverse turer rundt om kring i det sørlige Afrika.

Sondre var på en rimelig lang rundtur i juni og juli, da mange av oss andre var hjemme i Norge på ferie. Turen gikk fra Stellenbosch til Bloemfontain, Durban, Swaziland, Maputo, Tofo, Harare, Victoria Falls, Livingstone(Simonga), Lusaka, Nakonde, Chitipa, Karonga, Chitimba, Nkhata Bay, Tete, Inhassoro, Vilankulo, Maputo, Johannesburg og tilbake til Stellenbosch. Sjekk kart over den omfattende reiseruten her.

Heritage Day

2007-09-25T00:07:00.001+02:00

24. september er nasjonal helligdag i Sør-Afrika, nærmere bestemt "Heritage Day". Denne dagen er avsatt til å feire Sør-Afrikas kulturarv, det fargerike mangfoldet, tradisjoner og annet som binder folket sammen. Hovedideen bak initiativet er at denne ekstra fridagen skal være en dag for å kose seg i lag, og glemme alle uenigheter og konflikter som apartheid ble forbundet med.

I 2005 ble helligdagen forsøkt omdøpt og gjennomgikk en slags konseptuell forandring til å bli "National Braai Day". "Braai" er Afrikaans og betyr grill på godt norsk. Uttrykket er utledet fra "braaivleis" som betyr grillet kjøtt, og er en ekstremt viktig del av den sør-afrikanske kulturen. Nær hver eneste sosial sammenkomst i Sør-Afrika går ut på at man kommer sammen, selvsagt uformelt antrukket, og griller kjøtt og drikker, gjerne, øl eller lokalprodusert vin.

Dette ansees faktisk å være en så viktig del av sør-afrikanernes tradisjoner og kulturarv at selveste Desmond Tutu, tidligere fredsprisvinner, har tatt til ordet for å hylle "oppussingen" av helligdagen. I begynnelsen av september i år uttalte han til media at han anså grilling som en meget betydningsfull fellesnevner for samtlige sør-afrikanere. I samme åndedrag uttalte forøvrig en annen sør-afrikaner, ved navn Jan Scannell, som også er en pådriver for grilldagen at målet med feiringen ikke er å samle mange folk til gigantiske arrangementer. Han oppfordret til at folk skulle ha små koselige sammenkomster med venner og familie.

Øl og grilling er ikke akkurat noe jeg elsker å fordrive tiden med, men jeg ville ikke være uhøflig når jeg befinner meg i et fremmed land. Derfor ble det litt grilling ute på terrassen her hjemme sammen med Vibeke som kom på besøk fra Norge i går og Kristin, Ragnhild, Pernille og kjæresten Olav som tilbringer et semester her nede.

Kristin og Olav koser seg ved grillen

En jovial gjeng, verken mer eller mindre

Sør-Afrika er jo, til å være Afrika, et relativt godt utviklet land, ihvertfall på noen områder. En ting skal være sagt, og det er at de bokstavelig talt elsker å skryte av og bruke moderne teknologi på de mest bortkasta ting. Da jeg ble tatt for å kjøre for fort i fotoboks for noen måneder tilbake fikk jeg bot i posten, fair enough. Sendt med god gammeldags brevpost. På boten ble det opplyst at jeg kunne logge inn på en internettside for å "view my violation". Når jeg logget inn med brukernavn og passord kunne jeg se et blast kornete bilde av bilen, og hastigheten jeg kjørte i. Litt festlig, kanskje. Nyttig, neppe.

National Braai Day har, selvsagt, en egen internettside dedikert denne kulturforherligende fridagen. Her oppfordres det ikke bare om at alle skal kose seg og grille litt, men faktisk å lage en ekvivalent til feiringen av selveste St Patrick's Day i Irland!

Braaiday.co.za hadde i går forøvrig en avstemming på siden, hvor folk ble bedt om å si sin mening om det offisielle navnebyttet enkelte jobber hardt for å gjennomføre. Her kan det se ut som dette virkelig er noe mange mennesker oppriktig talt mener er en strålende ide.

Do you think government should officially do a name change of "National Heritage Day" to "National Braai Day"?
Yes, a super idea.
64%
No
13%
I thought National Braai Day was already the official name.
23%

For å ha noen flere harde data å slå i bordet med når man skal hause opp dagen ytterligere ved en senere anledning ble folk som deltok i årets feiring på braaiday.co.za oppfordret til å sende inn en sms til et nummer, og opplyse om hvor mange som deltok på dagens braaiing rundt om i landet. Disse tallene ville den offisielle siden så gi til pressen, som igjen kunne forkynne til alle seerne/lytterne om hvor mange som grillet i Sør-Afrika på det aktuelle tidspunktet. Det var, angivelig, også en teller som viste braai-tallene på braaiday-siden, men den fikk jeg aldri mulighet til å sjekke ut selv siden jeg var for opptatt med å kjøre i meg grillpølser.

Som alt mulig annet unyttig rundt om i verden finnes det selvsagt en video på YouTube som viser generell braai-etikette. Hvis noen lurer på å se levende bilder av hvordan dette foregår og om det avviker veldig fra norsk grilletikette er det bare å sjekke ut videoen under.

Er "Braai Day" hot or not? Burde vi ha noe tilsvarende i Norge?

Festlig observasjon

2007-09-24T11:50:00.001+02:00

En tid tilbake surfet jeg litt på Utenriksdepartementets landsider for å se om deres vurdering av Sør-Afrika samsvarte med mine egne inntrykk. Sånn generelt var det lite nytt å lese der som jeg ikke visste fra før, men det var morsomt å lese litt om det generelle bilaterale samarbeidet mellom Norge og Sør-Afrika samt om utviklingssamarbeidet. Det overrasket meg faktisk litt at Norge ikke hadde noen formelle diplomatiske forbindelser til Sør-Afrika før i 1992, samtidig som de ga omfattende støtte til kampen mot apartheid.

Den festlige observasjonen gjorde jeg da jeg leste UDs tips om lokale skikker, språk, lover og regler. Der har UD skrevet at "sørafrikanere er avslappet når det gjelder kleskode". Akkurat det er så sant som det er sagt. Blant folk flest virker det som joggebukse, flip-flop-sandaler, singlet og så videre alltid er passende klesplagg i det fleste anledninger. Det spiller ingen rolle om man skal ut på byen, spise middag på restaurant eller gå på forelesning, folk som kler seg veldig avslappet er et vanlig syn.

En annen ting jeg også leste, som ikke er spesielt festlig, var UDs informasjon om sikkerhet når man reiser til Sør-Afrika, som sikkert kan skremme bort mange potensielle turister. Jeg har bodd her nede siden januar og heldigvis ikke opplevd noen ubehageligheter, selv om jeg har vært i Johannesburg (som mange anser som en av verdens farligste byer) og vært i Cape Town mange ganger. Dette tror jeg skyldes mer flaks enn noe annet, synd men sant.

I dag, 24. september, er det helligdag (Heritage Day) i Sør-Afrika. Hva det er og mer om "feiringen" berettes siden i en annen post.

Merkelig sammentreff

2007-09-21T21:38:00.001+02:00

Denne uka har det endelig vært skikkelig bra vær i Sør-Afrika, i betydningen "over 20 grader og sol". Etter mer eller mindre utelukkende dårlig vær siden slutten av mai har det denne uken vært stabilt varmt og fint, akkurat som jeg liker det. Da jeg snakket med pappa på Skype tidligere denne uken kunne jeg ikke la vær å legge merke til et noe merkelig sammentreff. I det vinteren ser ut til å slippe taket her kunne han rapportere om at han hadde skrapet is av ruta på bilen for første gang denne høsten. Akkurat slike ting kan jeg ikke si jeg lengter hjem etter for øyeblikket, snarere tvert imot.

Jeg er glad for at jeg har investert mange arbeidstimer i å gjøre unna oppgaveskriving i perioden som er forbi, slik at jeg nå kan nyte finværet som forhåpentligvis fortsetter på sikt. Siden jeg kom ned hit i slutten av juli har jeg sørget for å skrive mesteparten av andre kapittel på masteroppgaven min, samt flere andre oppgaver som ikke skal leveres inn før i slutten av semesteret sent i oktober. Det betyr mer fritid og mindre stress, mens det er totalt motsatt for mange andre.

Ellers er det lite nytt å rapportere. Jeg har hatt et nytt møte med veilederen min angående fremdrift og tilbakemeldinger på masteroppgaven min, og planlagt å gjøre unna det resterende feltarbeidet (intervjuing av utenlandske eliteseriespillere i Sør-Afrika) i løpet av de nærmeste ukene før jeg drar hjem. Vi, jeg og Scarlett, har også fått tilbakemeldinger i form av såkalt "peer review" på artikkelen vi skrev sammen (link til tidl. post) til spesialutgaven av Politikon. Så snart noen av disse tilbakemeldingene er utbedret er det prosjektet å regne som avsluttet, og det er bare å vente til den blir publisert i desember.

Jeg er begeistret for sol og varme. Dette bildet er ikke tatt nå nylig, men ble knipsa av Kjetil da vi var på dagstur opp vestkysten for noen uker siden.

Kontraster

2007-09-19T16:31:00.001+02:00

I dag etter skolen slo jeg av en prat med Benni (les tidl. post), fyren som jobber på parkeringsplassen som tilhører et lokalt supermarked hvor jeg pleier å handle. I ren nysgjerrighet spurte jeg han hvor mye han tjente på en god dag. Det han gjør er i prinsipp å passe på at ingen ting skjer, hovedsakelig innbrudd, med bilene til folk som handler. I tillegg hjelper han folk med å bære varer og andre forefallende oppgaver han håper å få noen småpenger for. Det er slik her at mange blir ansatt uten at de får lønn, det vil si at de får retten til å gjøre noe slikt et bestemt område slik som Benni. Hovedsakelig kan man se forskjell på de som får lønn og ikke om de har uniform eller ei. Har de kun et navneskilt, refleksvest, t-skjorte eller lignende er hovedregelen at de kun får i lønn det "kundene" har å avse i form av vekslepenger.

Benni fortalte at han på en god dag fikk inn R60-70 (drøyt 50 norske) i løpet av en 10 timers arbeidsdag fra 08.00 til supermarkedet stenger kl 18.00. Når man tar med i betraktningen at han jobber seks dager i uka kan man regne ut at han har omlag 400 norske kroner å rutte med i uka, eller ca 1600 i måneden. Det er ikke stort når han har kone og fire barn å forsørge. Kona hans hadde forøvrig ingen jobb, så hele familien hadde kun Bennis inntekt å greie seg med.

Slik fattigdom står i ganske sterk kontrast til min egen hverdag i Sør-Afrika. Som norsk student har jeg mer penger enn veldig mange andre. Jeg har råd til å bo i et ålreit hus, kjøre en relativt ny bil, spise meg mett på hva jeg vil hver eneste dag og så videre. Når jeg tenker tilbake på begynnelsen av dette semesteret er det rart å tenke på at jeg faktisk var misfornøyd og sur på grunn av omstendighetene. Jeg hadde litt hjemlengsel etter en fin ferie hjemme, det var litt surt og kaldt, bredbåndsforbindelsen min funka ikke og parabolen fuska for å nevne noe. En slik luksustilværelse er det mange i Sør-Afrika som kun kan drømme om. Faktisk hadde det å ha en slik levestandard som jeg var misfornøyd med vært et enormt sprang for 50% av landets befolkning på ca 45 millioner, som per dags dato lever under FNs fattigdomsgrense (USD 1 pr dag til livsopphold).

Legger ved et illustrerende bilde Kjetil tok for noen uker siden, da vi var på vei til Cape Town for å lete etter ny leilighet. Det viser enkelt og greit at ikke alle er like privilegerte når det kommer til levestandard og velstand.

Sesongens første

2007-09-16T21:33:00.002+02:00

Lørdag ettermiddag var det endelig på tide å innlede grillsesongen. Været har forbedret seg gradvis de første ukene av våren her nede, og virker nå å bli bedre og bedre for hver eneste dag som går. Da vi fyra opp grillen på lørdag var det første gang siden mai. Litt rart å tenke på siden den var ekstremt flittig i bruk den første perioden jeg bodde her nede. I januar, februar og delvis mars var det kun unntaksvis at det ikke var grilling hver bidige kveld.

En Foster's til forrett

Pølse, type boomerang

...og forresten. Posten jeg skrev for noen siden angående tidligere popkarriere var selvsagt bare tøys ;-)

Ferien går mot slutten

2007-09-14T15:29:00.001+02:00

Spring Break nærmer seg slutten, og jeg er temmelig nøyaktig halvveis i mitt opphold i Sør-Afrika. Jeg har tilbragt akkurat et og et halvt semester her nede, og har igjen samme tidsrom før jeg drar tilbake til Norge for godt. Det har ikke skjedd noe bemerkelsesverdig eller sensasjonelt i ferien, snarere tvert i mot. Som tidligere annonser har jeg tatt noen rolige fridager, mens majoriteten har gått med til skolearbeid. Vibeke kommer på besøk neste helg (23. sept) og blir værende knapt to uker. Da er det kjekt å ha gjort unna mest mulig arbeid på forhånd, så jeg har litt ekstra tid å tilbringe sammen men hun når hun først tar turen.

I går (torsdag 13.) var jeg i Cape Town for å lete etter et sted å bo over nyttår. Marcus, som jeg sitter i styret i ANSA SA sammen med, var utrolig hjelpsom og brukte en hel formiddag på å vise vei til utallige utleieselskapene som formidler langtidsleie. Det ser ikke ut til å by på problemer ettersom det angivelig vil være nok å velge i når den tiden kommer.

Jeg ser virkelig frem til å bytte ut Stellenbosch med Cape Town det siste semesteret, bare for å prøve noe nytt og annerledes i løpet av oppholdet. Sannsynligvis blir det til å leie en romslig leilighet forholdsvis sentralt i Cape Town. Siden jeg har stått på veldig med masteroppgaven samt tok et ekstra kurs forrige semester skulle jeg ha rikelig med tid til å bli kjent med byen og alt den har å tilby fra januar til slutten av mai.

Spring Break

2007-09-08T22:46:00.001+02:00

Neste uke er det ferie her i Sør-Afrika. Semesteret her nede er litt forskjellig fra universitetet hjemme i Norge, og deles opp i to bolker med en ukes ferie når man er nøyaktig halvveis. Jeg har ikke lagt noen spesielle planer for den kommende uka, men regner med at det blir rimelig ordinært. Noen dager blir det sikkert bare sløving, mens andre blir fyllt med jobbing i form av skriving og lesing som vanlig.

I går tok jeg og Kjetil en liten tur inn til Cape Town, for å ha noe å finne på. Vi sjekka progresjonen på Green Point Stadium som skal stå ferdig til FIFA Confederations Cup i 2009, røra litt rundt på Green Point, var en kjapp tur på Signal Hill før vi dro til Canal Walk (kjøpesenter ved Century City).

Ellers er det sørligelig lite å rapportere fra den siste tiden. Var i Cape Town og stemte for noen uker siden. Litt mer festlig å stemme ved det norske konsulatet høyt oppi en skyskraper enn å gjøre det i en kjedelig gymsal på Stoppen. Forrige helg avholdt ANSA Sør-Afrika organisasjonskurs for første gang i historien, etter at foreningen ble opprettet i april. Hele begivenheten gikk fint for seg som forventet. Veldig trivelig å bli kjent med andre norske studenter som også studerer i Sør-Afrika. Vi hadde besøk fra Johannesburg, Durban og Port Elizabeth i tillegg til folk fra Stellenbosch og Cape Town. Jeg har skrevet et lite referat fra begivenheten på ANSA SAs nettsider, det finnes her for de som er interessert.

Stilig bilde, verken mer eller mindre

Klarte ikke dy meg, måtte ta et bilde av gigantbyen som brer seg utover

Bilen er skinnende ren, for en gangs skyld

Gjerder og slikt sørger for at nysgjerrige folk som meg ikke kommer nærmere enn dette

Heldigvis bedre utsikt derfra (Signal Hill)

Ikke så mye fremgang fra forrige oppdatering.

Slik blir den seende ut når den er ferdig i 2009

Green Point. Lurer på å flytte hit over nyttår

Utrolig underutviklet strandsone. Dette er ekstremt sentralt i Kappstaden

Lion's Head i solnedgangen

Bilder fra Stellenbosch

2007-08-30T10:36:00.001+02:00

Siden det ikke er mye å skrive om for tiden tok jeg med meg kameraet ut i går, for å ha noe å vise frem. Jeg vet en god del av de som leser bloggen er litt nysgjerrige på hvordan det ser ut i Stellenbosch.

Selve byen Stellenbosch er den nest eldste europeiske bosetningen i Western Cape, etter Cape Town. Byen ble grunnlagt i 1679 av Simon van der Stel, som i beskjeden koloniststil, oppkalte byen etter seg selv. Stellenbosch betyr direkte oversatt "Stels skog". Selve Stellenbosch kommuna har drøyt 100.000 innbyggere, og ligger omlag fem mil nord-øst for storbyen Cape Town.

Hovedgata som går igjennom byen, Bird Street

Merryman, en av de mest trafikkerte gatene i byen

Rådhuset i byen

Stellenbosch University har omlag 22 tusen studenter, hvorav knappe 16.000 er undergraduates og drøyt 6000 er postgraduates. Studentene på universitetet går under kallenavnet "Maties", som betyr noe slikt som "venn" på afrikaans.

I byen er det flere markeder hvor det selges diverse saker og ting. Dette, som stort sett består av slagsboder uten noen form for offentlig tillatelse, selger røyk, falske merkeklær, billige fotballdrakter og diverse annet småtteri. Fra tid til annen stikker det lokale politiet innom og plager de litt, uten at det ser ut til å ha noen effekt på forretningene.

Like ved siden av markedet er busstasjonen. Eller, rettere sagt minibusstasjonen. Det finnes i veldig liten grad noe kollektivtransport i Sør-Afrika. Rundt de store byene er det et begrenset togtilbud og et enda mer begrenset busstilbud. Stellenbosch har en togstasjon som forbinder byen med de nærliggende småbyene og Cape Town, men denne har null og niks å si for det interne tilbudet i byen. I fravær av offentlig kollektivtransport har det vokst frem en næring for slike minibusser, som forbinder slumområdene i utkanten av byen med sentrum. For noen få rand kan blir man transportert hjem fra jobb eller handletur. Rutetidene er meget enkle å forstå, man kjører så fort bilen er fylt opp. Dette er et bilde av stasjonen i sentrum, ved siden av markedet, som forbinder byen med townshippen Cloetesville. Rett til høyre går bussene til Kayamandi, som ligger litt lengre unna byen enn førstnevnte.

Oppdatering om ingenting

2007-08-29T00:00:00.001+02:00

De to siste ukene har det ikke vært allverden å skrive hjem om, og derfor har det blitt tilsvarende lite oppdateringer i bloggen. Akkurat nå om dagen virker det nesten som tiden står litt stille. Det har gått drøyt fem uker siden jeg forlot Norge, og det er omlag ti uker igjen av semesteret. Dette korte semesteret er laget slik at alle oppgaver skal leveres inn den siste måneden. Siden det ikke er noen deadlines å jobbe frem mot om dagen virker det som om tiden går litt saktere enn det den egentlig gjør.

Det jeg har brukt de to siste ukene på har vært rimelig ensformig. De vanlige ukedagene består kort oppsummert av lesing og pusling med semesteroppgaver eller masteroppgaven min, trening så og si hver ettermiddag/kveld og forelesning hver mandag og onsdag. Hver bidige lørdag og søndag er fast avsatt til fotball på TV. Jeg er jo såpass privilegert at jeg har parabol med 150 kanaler hjemme i stua mi, slik at jeg får med meg live fotball fra England, Spania og Italia.

I 2. etasje er det TV-stue med en salong. Siden TVen er litt liten har vi lagt en madrass fra dobbeltsenga til Kjetil på gulvet, slik at det går an å ligge behagelig nær TVen. Når det er Everton-kamp blir det derimot denne litt mer anspente og intense stilen i 2x45 minutter.

Kommentarer/hilsner savnes fra alle dere bekjente hjemme i Norge.

En veldig stor baguett

2007-08-14T23:04:00.001+02:00

Jada, det er det kveldens oppdatering skal omhandle. Natt søndag til mandag hadde jeg problemer med å få sove. Årsaken var at jeg begynte å pønske på hvordan det ville være å spise en enormt lang baguett. Denne tanken var så fristende at jeg ikke greide å sove før langt etter kl 04.00. For at ikke hele greia skulle gå i glemmeboka var det duket for prosjekt "mega-baguett" tirsdag kveld, slik at jeg hadde "selskap" til Tottenham - Everton på TV.

Her er altså kveldens prosjekt, en røslig sak på anslagsvis 60-70 cm. Jeg lessa den full med roastbeef-løk og ost-skinke pluss litt salat (60-40 favør førstnevnte selvsagt). Planen var også ha et egg oppi, men det glemte jeg bort i farta gitt.

Her er det ferdige resultatet. En avsindig lang baguett, også populært kalt pariserloff, stappa med godsaker. Sjekk det fornøyde gliset. Dette fristet til gjentagelse, ja det er sikkert.

Jeg starta å spise den akkurat i det kampen startet på TV. Da det var unnagjort nøyaktig 12 minutter og 55 sekunder var hele greia "trylla" bort på mirakuløst vis.

(Snart) vår i Sør-Afrika

2007-08-12T15:35:00.001+02:00

Da jeg kom inn på skole i Sør-Afrika var det en ting jeg virkelig gledet meg til: Sol, varme og å slippe unna den kalde norske vinteren. Akkurat det har ikke vært tilfellet hittil. Ikke bare på grunn av det stusslige sommerværet jeg fikk oppleve da jeg var hjemme på ferie i juni og mesteparten av juli, men fordi det er alt annet enn varmt hele året i Sør-Afrika.

I forhold til det jeg er vant med er årstidene fullstendig snudd på hodet her i sør. Hovedsakelig sier man at det er sommer fra midten av oktober til slutten av februar. Her jeg holder til, i Western Cape, er somrene stort sett tørre med forholdsvis høye temperaturer. Fra slutten av februar til april er det høst. Denne perioden synes jeg var den mest behagelige. Stort sett ikke for kaldt, og ikke for varmt.

I perioden fra mai til juli er det vinter. Da er det ikke uvanlig med minusgrader i høyereliggende strøk, for eksempel Johannesburg/Pretoria. Veldig varierende værforhold, med alt fra ekstrem vind, skybrudd flere dager i strekk og kalde netter, til fine dager med temperaturer opp mot 20 grader og sol innimellom. Nå går det heldigvis mot sommer igjen, og været blir sakte men sikkert litt og litt bedre. Hittil har det vært få dager med bra vær, stort sett forholdsvis kaldt og vått.

Disse temperatursvingningene har vært som skapt for å bli syk. De tre første ukene jeg har vært her dette semesteret, har jeg vært syk mer eller mindre to av de. Alt i alt gleder jeg meg veldig til kvikksølvet kryper godt over 20 på gradestokken, så jeg slipper å fryse. Du tenker kanskje at temperaturer mellom 10 og 0 grader ikke er noen utfordring for en som er vant til norske vintre? Sannheten er at det ikke hadde vært noe problem, bare huset hadde vært isolert på en tilstrekkelig måte. Her trekker det så mye at man kjenner vinden blåser tvers igjennom stua om kveldene. Afrikanske håndtverksstandarder er med andre ord ikke like gode som den såkalte "norske standarden".

Aaah, sweet! Sol og varme!

Æsj. Utsikt fra rommet mitt tidligere denne uken

Les mer:
- Værinformasjon på Southafrica.info
- WeatherSA.co.za

Cape Town

2007-08-10T12:44:00.001+02:00

I går, 9. august, hadde vi fri. Det vil si, det var offentlig helligdag, jeg hadde ikke hatt noen forelesning uansett. 9. august feirer man den såkalte "Women's Day" i Sør-Afrika, for å minne en protest som fant sted i 1956. Over 20.000 kvinner marsjerte den gangen til en offentlig bygning, Union Building, i Pretoria, for å protestere mot at afrikanere måtte bære de forhatte "passene". Dette var ikke et vanlig pass, men spesielle identifikasjonsdokumenter som var ment å skulle begrense bevegelighetsfriheten til ikke-hvite under Apartheid-styret. Kvinnene som protesterte overrakte over 100.000 signaturer til statsminister J.G Strijdom. Eller, overrakte er kanskje litt feil. De kom aldri lengre enn til forværelset. Etter regimeskiftet i '94 har 9. august vært offentlig helligdag i Sør-Afrika til minne om protestmarsjen.

Les mer på SAHistory.org.

Jeg brukte dagen til å gjøre unna diverse skolearbeid. Men etter noen timers lesing og skriving på Politikon-artikkelen, reiste jeg og Kjetil en tur til Cape Town. Siden vi hadde vært her nede drøyt to uker, etter at vi kom tilbake fra ferie i Norge, synes vi det var på tide å ta en tur inn til storbyen.

Utsikt utover Table Bay fra Signal Hill, rett over bukta ble bildene tatt som du ser i forrige post

Cape Town som brer seg utover Cape Flats

Formålet med turen var å sjekke ut progresjonen på byggingen av Green Point Stadium, som skal brukes under VM-sluttspillet i 2010 og å se Die Hard 4.0 på kino. Vi tok motorveien N1, som vanlig, inn mot byen. Denne veien er å foretrekke fremfor N2, siden den går igjennom de fine forstedene nord for Cape Town og ikke de enorme slumområdene ved flyplassen. Vel fremme på Signal Hill kunne vi kikke ned på byggeplassen, å konstatere at de endelig har begynt byggingen.

Green Point Stadium skal angivelig stå ferdig før utgangen av 2008, like før Sør-Afrika skal arrangere FIFA Confederations Cup i 2009. Denne turneringen vil være en slags generalprøve for Sør-Afrika før VM går av stabelen i 2010. Stadion i Cape Town vil forøvrig ha en tilskuerkapasitet på 70.000 tilskuere, samt overtrekkbart tak. Etter planen skal det avvikles seks innledende kamper i gruppespillet i Cape Town, en kamp i første cuprunde og en kvartfinale før man avslutter mesterskapet for Kappstadens del med en semifinale.

Sluttspillet i 2010 skal avvikles på 13 ulike stadion. Tre av disse skal bygges helt fra bunnen i følgende byer: Cape Town, Durban og Port Elizabeth. I tillegg skal det bygges splitter nye treningsanlegg i Nelspruit og Polokwane som skal brukes som treningsanlegg for å imøtekomme de gjestende nasjonenes krav. Fem av de andre kamparenaene skal oppgraderes markant før sluttspillet, mens kun mindre arbeid må gjøres med de resterende.

Les mer om VM i 2010 på FIFA.com.

Byggingen og renoveringen av de ulike anleggene i Sør-Afrika har hittil vært gjenstand for krass debatt i vertsnasjonen. Ulike NGOer (Non-Governmental Organizations), blant andre som representerer de mange fattige i Sør-Afrika, har uttrykt sterk misnøye over at slumområder blir ekspropriert for å brukes til fotballstadion. Spesielt prekær har situasjonen vært i Durban, hvor lokale politikere har uttalt at de skal fjerne slumområdene innen 2010. Det har også vært uttrykket bekymring om det er hensiktsmessig å investere så mye av skattebetalernes penger i slike anlegg, når store deler av befolkningen mangler elementære ting som tilstrekkelig mat, klær og tak over hodet.

Disse spørsmålene er meget berettiget hvis man tar en nærmere kikk på situasjonen i Sør-Afrika. I følge den pålitelige kilden CIA World Factbook burde det være mer enn nok problemer å ta tak i blant Sør-Afrikas mange vanskeligstilte, før man svir av milliarder av kroner på fotballanlegg. Nærmere bestemt er byggekostnadene for kun de ulike fotballarenaene beregnet til 6.7 milliarder norske kroner. Når man tar med i betraktningen at omlag 50% av befolkningen på knappe 44 millioner lever under FNs fattigdomsgrense (USD 1 å leve for pr dag), skal det noe til å forsvare en slik pengebruk. Når mange av disse i tillegg står i fare for å bli tvunget bort fra det lille de har, er det enkelt å forstå at det blir reaksjoner. Dette er mennesker som lever på et absolutt minimum, som er redde for å ikke engang ha et skur å bo i.

Les mer,
Besøk i slummen Khayelitsha eller Cloetesville
Feltarbeid om fotballmigrasjon i Johannesburg (scroll ned)

Dagstur til vestkysten

2007-08-04T22:24:00.001+02:00

I slutten av uka bestemte jeg og Kjetil oss for å "utforske" vestkysten nord for Cape Town, et område vi ikke hadde vært tidligere. Vi reiste fra Stellenbosch rundt kl 11, med kurs nordover mot Wellington og Paarl. Området like nord for Stellenbosch er utrolig flott og idyllisk. I finværet, 19. gr og sol, så vi store vingårder badet i sol og et vakkert landskap med åser og fjell spredt utover slettene. Det går forholdsvis hurtig å ta seg frem med bil på veiene her, på grunn av litt romsligere fartsgrenser enn man er vant med hjemmefra. Den første etappen nordover var det kun et felt i hver retning, uten noen sperring i mellom. Jeg vil tippe en slik vei hadde hatt 70- eller kanskje 80-grense hjemme, her har den 120.

Dagens reiserute

Slik så de første 20-30 kilometerne ut, kort fortalt

Underveis stoppet vi her og der slik som det passet seg, for å kjøpe is, drikkevarer eller mat. Landsbygda i Sør-Afrika viste seg å være svært mye mer primitiv enn områdene vi er vant til å ferdes i og rundt Stellenbosch og Cape Town. I all hovedsak så det ut som landsbygda i de områdene vi kjørte igjennom i dag var bygget opp rundt jordbruksindustri. Mellom Malmesbury og Hopefield (se kartet) var det rimelig stusselig, men lite/ingen tendenser til skikkelig slum. Det skyldes nok at de få jobbene som er tilgjengelig er besatt av arbeidere som jobber på gårdene, og de er innlosjert i enkle boliger på arbeidsplassen sin.

Kjetil studerer kartet

Vi kjørte så langt nord som til Vredensburg. Der var det ikke enormt mye å se. Det var en liten by i ingenmannsland hvor det ikke så ut til å skje allverden. Vi fikk oss litt ekstra uventet og uønsket "action" da en misforståelse mellom piloten (les: Eirik) og kartleseren (les:Kjetil) førte til en liten tur over i feil kjøreretning. Jeg oppdaget det før vi kom noe særlig langt, men det var ganske stressende å begynne å rygge å snu midt i et kryss fullt av biler en lørdag formiddag.

Så satt vi kursen sør-øst mot Saldanha, havnebyen til Vredensburg som er av litt mindre størrelse. Vi hadde tenkt til å kjøre litt rundt å kikke bare, men plutselig stoppa veien i en bom inn til et militært område. Havna fikk vi heller ikke sett noe av, for der var det også adgang forbudt. Derfor kjørte vi litt tilbake og begynte turen sørover. Den veien vi kjørte stod ikke på kartet jeg har tegnet oppå, men vi tok øst og kjørte parallelt med bokstavene til stedsnavnet Saldanha.

Hovedgata i Saldanha

Neste skikkelige stopp ble i Yzerfontein. Heller ikke det stedet står avmerket på kartet, men det er enkelt å skjønne hvor det er. Det er den lille strekningen som går ut til Atlanterhavet midt mellom Langebaan og Atlantis. Dette var et flott sted, en riktig perle. Sannsynligvis er det vanvittig værhardt der når vinden og bølgene fra Atlantern kommer mot land med full kraft, men i dag var det riktig idyllisk. Så ut som en sikkelig koselig liten by, som også hadde en badestrand som så ideell ut for surfing.

Utsikten mot stranda i Yzerfontain

Etter dette kjørte vi videre sørover mot Cape Town. Vi stoppet ved Bloubergstrand, og tok noen fine bilder av storbyen med det karakteristiske landemerket Table Mountain i bakgrunnen. Så kjørte vi til kjøpesenteret Century City hvor vi kjøpte kinobilletter og så Simpsons-filmen. Etter filmen spiste vi middag på kinarestaurant, før vi avslutta dagen med litt shopping. Jeg så etter en barbermaskin jeg kan bruke til å trimme det fyldige helskjegget jeg har tenkt til å anlegge, uten å finne noe passende. Det har seg slik at jeg foretrekker høvel, og ikke synes noe om maskin. Dermed er det vanskelig å finne på en type å kjøpe, når jeg synes alle virker grusomt ukomfortable å bruke. Derimot fant jeg meg ei ny bukse. Herved er ett stykk Diesel Viker tilføyd i garderoben.

Utsikten fra Bloubergstrand utover Table Bay

Jeg er meget begeistret for finværet, etter mange dager med regn siden jeg kom tilbake

Table Bay, Bloubergstrand

Food Court på Century City, legg merke til den enorme M'en

Også Century City

Nest siste semesterstart

2007-08-03T18:10:00.001+02:00

Det har alt gått to uker av det nest siste semesteret, og jeg er godt i gang med jobbingen. Været har stort sett bare vært elendig siden forrige oppdatering, og jeg begynner ærlig talt å bli litt lei av regn og vind. Heldigvis blir det trolig bedre utover i august når våren kommer for alvor.

Dette semesteret skal jeg stort sett beskjeftige meg med to ting. Det ene er å gjøre det brukbart i de to kursene jeg skal da, det vil si "Global Political Economy" og "Political Economy of Southern Africa". Begge kursene virker ålreit nok, så det byr nok ikke på noen enorme utfordringer. Det andre er å fortsette arbeidet på masteroppgaven min. Jeg har som mål å skrive minst et kapittel til før jul, helst to, samt å få unnagjort resten av feltarbeidet. Jeg må skaffe litt mer datamateriale fra utenlandske fotballspillere som holder til i Sør-Afrika, og jeg skal intervjue Kjetil Siem som er nyansatt sjef for PSL (Premier Soccer League). Går alt dette i boks før jeg setter meg på flyet hjem for å feire jul vil jeg si meg meget godt fornøyd.

Ved siden av dette har jeg et annet prosjekt på gang, og det er å få publisert min første akademiske artikkel. Veilederen min skal være ansvarlig for en spesialutgave av en sør-afrikansk akademisk journal ved navn Politikon. Denne spesialutgaven skal handle om VM i 2010, og jeg skal sammen med veilederen skrive en artikkel om fotballmigrasjon. Arbeidet er godt i gang, men det er fortsatt veldig mye som gjenstår. Foreløpig har det vært ganske vanskelig å forsøke å nå opp på det nivået som kreves for å kunne bli publisert i en slik journal, men med kyndig veiledning og hjelp håper jeg at sluttresultatet blir godt.

Tilbake i Sør-Afrika

2007-07-31T14:48:00.001+02:00

Etter syv fine uker hjemme i Norge reiste jeg tilbake til Sør-Afrika tidlig om morgenen den 23. juli. Flyet fra Oslo til Amsterdam gikk fra Gardermoen kl. 06.30, og etter drøyt to timers ventetid lettet flyet som hadde destinasjon Cape Town fra europeisk jord. Om den lange reisen sørover er det ikke allverden å si, bortsett fra at den var rimelig krevende. Jeg hadde mildt sagt liten lyst til å forlate venner og kjente i Norge for å reise tilbake til Afrika. Flyturen ble heldigvis litt mer komfortabel enn den kunne ha blitt, fordi jeg, som sist, fikk "nasket" til meg plass ved nødutgangen. Dessverre ble "idyllen" min kraftig sabotert av tre små unger som skreik mer eller mindre konstant, slik virket det ihvertfall, i de tolv timene flyturen ned til Sør-Afrika varte. Rundt kl 23.00 forlot vi flyplassen, sammen med sør-afrikanske Vanessa som var så hyggelig å hente oss.

Været her nede i Sør-Afrika var som forventet, omtrent som den norske "sommeren" jeg hadde opplevd hjemme. Regn, vind og temperaturer rundt 10 grader var absolutt ingen ønskesituasjon. Vi ble kjørt tilbake til Stellenbosch, hvor det så ut som tiden hadde stått stille, og til huset vi leier litt utenfor byen. Huset var kaldt og mørkt, og vi hadde hverken internett eller parabol tilgjengelig. I tillegg til luksusprivilegiene jeg er avhengig av manglet vi både varmtvann og mat. Jevnt over såpass stusselig at det var like greit å legge seg til å sove.

Neste dag, tirsdagen, brukte vi på å fikse små forefallende ærend. Øverst på prioriteringslista var selvsagt internett, noe som heldigvis gikk etter planen. Når vi i tillegg fikk tak i litt mat og fikk åpnet parabol-abonnementet i tillegg begynte det å se lysere ut, selv om jeg fortsatt var sur og hadde lyst til å ta første fly tilbake til Norge.

Dagene som fulgte var forholdsvis kjedelige, og preget av enormt dårlig vær. Det blåste og regnet noe aldeles forferdelig. Alt i alt var det rimelig lite fristende å bevege seg utenfor døra. Etter noen dager preget av hjemlengsel og kjedsommelighet forsvant selvsagt internettet på fredag, og ble like godt borte til søndag ettermiddag. Årsaken var det mest vanvittige uværet jeg noen sinne har opplevd med et tilhørende lynnedslag. Helgen ble derfor brukt til andre ting enn PC-nerding. Det ble en del kikking på TV før vi gikk lei og tok en tur til Century City, et enormt kjøpesenter med omlag 400 ulike butikker. Der kjøpte vi noe småtteri, så transformers-filmen på kino og fikk lest mail på en internett-cafe.

Denne uka har vi startet med forelesninger og de gamle rutinene er delvis gjenopprettet. Heldigvis blir det litt mindre å gjøre dette semesteret, noe som selvsagt betyr mer fritid. Alt i alt ligger det an til nok et fint semester i Sør-Afrika, nå som ting har falt litt mer på plass.

Sommerferie i Norge

2007-07-31T00:28:00.001+02:00

Jeg dro tilbake til Norge i slutten av mai, og returnerte siste uka i juli. Totalt ble det syv koselige uker hjemme, før jeg måtte returnere å begynne på nest siste semester av masterstudiet. Å komme hjem igjen å se kjæreste, familie og venner var utrolig koselig, siden jeg ikke hadde sett mange av de på flere måneder. Noe av det triveligste var selvsagt å se igjen bestekameratene mine, Audun og Thorleif. Sammen hadde vi mange artige opplevelser, alt fra båtturer med Auduns nylig anskaffede båt, borteturer med GodsetUnionen sammen med Thorleif og en del festlige byturer i Drammen by.

Kaptein Tharaldsen holder (u)stø kurs

Matros

Bortetur til Skien. Tidenes beste bursdagspresang at SIF slo Odd 0-1

Så blid er jeg for å være hjemme på ferie

Det var selvsagt fantastisk å se igjen Vibeke etter noen måneder i utlandet

Å Drammen by, er nydelig. Utsikt sett fra Spiraltoppen

Utsikten over Drammen sentrum

Utsikten mot Glassverket, Holmen og Åskollen

Ikke godt å se så tydelig. Dette er Drammen sett fra fjorden

Kronikkforfatter

2007-07-06T11:16:00.001+02:00

Vært dårlig med oppdateringer av bloggen i det siste, hovedsakelig fordi jeg har vært en anelse lat. Siden jeg er lat, i dag også, blir dette en veldig kort oppdatering. Det eneste jeg vil meddele er at jeg har skrevet en kronikk som står på trykk i nyhetsmagasinet Ny Tid denne uken. Kronikken handler selvsagt om mitt fagområde som jeg skriver masteroppgave om, fotballmigrasjon.

Kjøp bladet i en kiosk, eller les saken her: http://nytid.no/?sk=urix&id=4206

Lier rundt

2007-06-12T18:09:00.001+02:00

Ferie betyr ikke bare fritid til å slappe av, men også tid til en del trening. Her er forrige fredags rundtur i Lier. Totalt ble det knappe 43 km i løpet av 1 time og 50 minutter.

Hjemme i Norge

2007-05-31T11:04:00.001+02:00

Etter 20 timers reising kom jeg hjem til Norge i går ettermiddag. Flyturen hjem gikk overraskende greit, til tross for at det er ganske drøyt med 12 timer i strekk om bord i et fly. Jeg fløy med KLM og var heldig fordi jeg fikk naska til meg plass ved nødutgangen. Deilig å ha mer enn nok beinplass så jeg kunne røre litt på meg undervegs. Jeg var utrolig trøtt fordi jeg ikke hadde sovet noe særlig natten før, så etter å ha spist litt sovnet jeg rimelig fort.

Mellomlandingen i Amsterdam ble rimelig hektisk, men det var aldri snakk om at jeg sto i fare for å miste flyet videre til Oslo. 1.5 time holdt mer enn nok, og jeg måtte faktisk sitte 15-20 minutter ved gaten før jeg kunne gå om bord. På Gardermoen møtte jeg faktisk på min kjære onkel, Knut Arne, som landet et knapt kvarter etter meg. Han hadde vært i San Fransisco på jobboppdrag. Vi tok toget sammen mot Drammen, før pappa hentet meg på Asker stasjon.

I dag var det utrolig deilig å våkne opp hjemme i Lier, etter nesten fem måneder borte. Rart at noe så simpelt som en brødskive med norvegia og en kopp evergood-kaffe kunne smake så fantastisk godt. Sannsynligvis kommer det til å bli litt færre oppdateringer i bloggen nå som jeg er hjemme. Det blir sikkert en og annen oppdatering i ny og ne, men neppe nesten hver dag som det har vært i det siste.

Nå er selvsagt det sør-afrikanske nummeret mitt ute av drift, så hvis noen vil ha tak i meg må dere bruke det gamle norske nummeret mitt.

Å Drammen by

2007-05-29T18:32:00.001+02:00

Om fem timer sitter jeg på flyet, med kurs mot Norge. Dagen i dag har vært helt utrolig. Det finnes neppe noen bedre følelse enn å ha fullført første semester her nede, og kunne sette seg på flyet hjemover med mye ny "ballast" i form av både kunnskap om meg selv og pensum. I dag var semesteret ferdig for godt, og jeg har syv uker ferie i vente. Utrolig deilig å levere inn siste oppgaven å endelig være ferdig, etter tidenes mest hektiske fem måneder.

Ettermiddagen brukte vi på å kose oss på verandaen til Kristin, Pernille og Ragnhild i den nydelige sola. Hva er vel bedre enn å avslutte der vi innledet semesteret, blant koselige mennesker med en iskald pils?

På gjensyn i Norge alle kjente.

Badminton

2007-05-28T21:34:00.001+02:00

For omlag en måneds tid siden begynte jeg å spille badminton hver mandag og onsdag. Spillet er festlig nok, og ikke like grisevanskelig for en nybegynner som tennis, som jeg også har prøvd meg på. I kveld var det, som vanlig, tid for trening fra 19-21. For anledningen hadde Linn og Kristin også slått følge, for å teste ut dette festlige ballspillet. Etter å ha spillt litt med de Kjetil og jentene forsøkte jeg å "breske" meg på en av veteranene i klubben. På tribunen satt nemmelig ei trivelig dame vi har pratet med flere ganger, som har vært en gjenganger på samtlige treninger, uten å ha noen å spille med.

"Hvor big deal kan det være å spille mot ei dame rundt 50 år", spurte jeg meg selv? Uvitende om hvilke skills hun faktisk var i besittelse av. Om jeg ikke kom til å vinne regnet jeg hvertfall med at jeg skulle holde mer eller mindre følge med henne, ærlig talt. Men neida, der fikk jeg meg en solid lærepenge. Jeg ble praktisk talt knust i to kamper! Først tapte jeg hele 21-5, mens jeg greide 21-6 i det som skulle ha blitt min revange.

Det verste var jo at jeg sto der og heiv etter pusten, gjennomvåt av svette og var passe sliten etter kampen. Hun derimot var bare litt anpusten og tørket enkelt bort noen få svetteperler i panna etter de to kampene. Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle bli latterliggjort på en slik måte, snarere tvert i mot.

Hun synes faktisk det var festlig å spille med meg, og sa at vi skulle spille noen flere kamper når jeg kommer ned igjen hit i slutten av juli, etter ferien i Norge. Hvis jeg tør skal jeg driste meg til å gjøre det igjen. Etter et par års trening har jeg kanskje litt mer sjans til å hevde meg. Hun hadde faktisk spillt aktivt siden 1979, men var til tross for alderen totalt overlegen meg.

Jeg lærte noe nytt igjen, som så ofte før her nede i Sør-Afrika.

Afrikaans

2007-05-27T20:25:00.001+02:00

Språk og kultur en viktig i Sør-Afrika, veldig viktig. Før jeg reiste hit ville jeg tro at alle ikke-hvite hatet afrikaans og alt som kunne minne om den europeisk-dominerte fortiden. Der tok jeg grundig feil gitt. Mange, både colored og blacks, elsker språket, og trykker språket til sitt bryst. Afrikaans er en slags dialekt derivert fra hollandsk, og ankom sydligere strøk i Afrika med nederlandske sjøfolk. Det er hovedspråket i Western Cape, hvor jeg bor, og brukes som morsmål av drøyt 50% av de omlag fem millionene som holder til her.

Totalt er det hele 11 offisielle språk i Sør-Afrika, også et direkte resultat av Apartheid. I et forsøk på at ingen skulle føle seg marginalisert etter innføringen av demokratisk styresett i landet ble afrikaans, engelsk, xhosa, zulu, northern sotho, sotho, tswana, swati, venda, tsonga og ndebele alle likestilte.

Før jeg kom hit antok jeg altså at muligens engelsk, samt de andre mer tradisjonelle afrikanske språkene, ville være mer brukt enn afrikaans. Grunnen til at språket har forblitt så populært er visstnok at mange av de ikke-hvite sør-afrikanerne føler at det er en viktig del av deres identitet, forhistorie og kultur, til tross for at det en gang i tiden kun gikk under det nedlatende kallenavnet "Kitchen Dutch".

Jeg lærer stadig noe nytt, både om folk, kultur, språk og landet i seg selv.

Cloetesville

2007-05-23T23:41:00.001+02:00

I dag tok jeg en liten prat med Jana som kommer hit og vasker huset vårt hver onsdag. Hun er colored, i slutten av 20-åra og bor i bydelen Cloetesville i Stellenbosch. Jeg har vært litt interessert i å finne ut hvordan det er i disse delene av byen, hvor jeg aldri ferdes alene. Den dagen jeg ankom fortalte Otto, fyr som bor like ved som ga oss nøklene til huset, at "der borte bor de fargede, der er det farlig og dit går man ikke". Jeg har en mistanke om at denne typen aldri har vært der, ikke besitter noen spesiell kunnskap om forholdene der og at det han sier i stor grad er basert på fordommer.

Derfor spurte jeg veilederen min som er colored og har vokst opp et slikt sted da vi var i Johannesburg. Hun fortalte at forholdene i Cloetesville og de fargede townshippene forøvrig er ganske grusomme. Utdanningen er dårlig, boforholdene stort sett elendige og gatene styres av rene gangster-gjenger. I Cloetesville, som ikke ser så ille ut ved første øyekast, er det nesten dagligdags med skyteepisoder og andre tilfeller av ekstremt grov vold. Dette rammer selvsagt ikke bare de gjengene som deltar i "krigen", men også selvsagt sivile som er på feil sted til feil tid.

I går etter at vi kom tilbake til Stellenbosch kjørte vi innom Cloetesville for å ta en liten kikk. Det var veldig interessant å ha vært der sammen med en som faktisk kjenner til hvordan det er slike steder. I Stellenbosch får den svarte townshippen, Kayamandi, omtrent all oppmerksomhet og hjelp, mens områdene som Cloetesville hvor det bor fargede blir marginalisert. For de av dere som ikke vet det, kan jeg opplyse om at fargede og svarte bor hver for seg. Formelt sett er rasesegregering som bestemmer hvor folk skal bo ved lov avskaffet for mer enn ti år siden, men når man tar samfunnet nærmere i øyesyn ser man fort at det ikke er slik i praksis.

I Cloetesville er det enorme kontraster, som overalt ellers i Sør-Afrika. Noen bodde i brukbare hus og hadde egen bil, mens andre bodde i blokker som staten har bygget for å sørge for at hvertfall noen skulle ha tak over hodet. Dessverre er ikke alle så heldige at de bor i et hus og må nøye seg med en god gammaldags rønne konstruert av diverse dritt. En stor del av dette området, som ligger knapt fem minutter unna her jeg bor med bil består av slike skur. Forholdene der så kort og godt ganske mye mer ille ut enn jeg hadde trodd på forhånd. Når man kjører hit jeg bor med bil ser man ikke skurene fra veien, men stusselige blokker. Derfor var det faktisk en stor overraskelse å være innom på en liten visitt.

Bilder fra Johannesburg

2007-05-22T18:04:00.001+02:00

Etter en lang dag er jeg tilbake i Stellenbosch, hvor jeg har begynt å jobbe med hjemmeeksamen i IR-teori. Vi forlot hotellet vi bodde på i dag tidlig litt før kl 06.00 for å unngå den ekstreme rushtrafikken om morgenen. På flyplassen spiste vi frokost før jeg og Scarlett skilte lag med Steffen. Han skal tilbringe noen dager til i Johannesburg samt besøke noen venner i Lesotho. Det kan forøvrig nevnes at det var minusgrader der i natt, så i dag tidlig var det is på fontenen i hagen.

Nelson Mandela Square

Endeløst kjedelig landskap i ødelandet mellom Pretoria og Johannesburg

Township langs motorveien like utenfor Johannesburg

Fotballkamp: Moroka Swallows - Supersport United

Like før avspark 1. omgang

Pauseunderholdning

Porten inn til plassen vi bodde

Spikes, murer og elektrisk gjerde - Overalt

Skinnet bedrar, iskaldt vann

Jeg bodde på rommet helt til venstre

Johannesburg, dag 3

2007-05-21T23:34:00.001+02:00

Da er det slutt for denne gang i Johannesburg, og på tide å reise "hjem" å skrive hjemmeeksamen i IR Teori og oppgave i forskningsmetode. Dagen i dag ble også en stor suksess. Jeg fikk gjort to intervjuer med spillere fra Supersport samt spilleragenten over en trivelig middag i kveld.
Dagen startet litt rolig, siden vi var litt redusert etter kvelden i går. Vi forlot hotellet rundt kl 13 med kurs for Pretoria. Landskapet mellom disse to byene brukte å være ganske landlig, men har mer eller mindre vokst sammen til et eneste enormt urbant område.

Turen til sentrum av Pretoria tok oss omlag en time på motorveien. Vi hadde en avtale med disse to spillerne om å møte de på et stort hotell i sentrum så vi kunne snakke med de. Opplegget jeg har utviklet, selve intervjuet, viste seg å fungere glimrende i praksis, og jeg fikk mye nyttig data som vil bli brukt til å besvare problemstillingen min. Etter de to intervjuene reiste vi videre til et kjøpesenter, nok en gang, litt i utkanten av Pretoria. Der hadde Scarlett et kjapt møte med en fyr hun veileder til doktorgrad. Etter en drøy time, som jeg og Steffen brukte på å rusle rundt på det enorme senteret, begynte vi på turen tilbake til Johannesburg for å møte agenten. Vi spiste middag sammen med han på en brukbar italiensk restaurant, fullførte det formelle intervjuet og dro hjem.

Alt i alt en lang og krevende dag, men utrolig nyttig. Det har vært en fantastisk erfaring å være her oppe å få muligheten til å snakke med alle disse interessante menneskene. At selve debuten som forsker utenfor "sandkassa" også har gått nærmest upåklagelig er nesten for godt til å være sant. I morgen tidlig returnerer jeg til Stellenbosch sammen med Scarlett, mens Steffen blir værende her i Johannesburg i noen dager, før han reiser videre til Lesotho for å besøke venner.

Johannesburg, dag 2

2007-05-21T09:28:00.001+02:00

Andre dag her i Johannesburg var en ekstremt interessant dag. Dagen startet med frokost litt før 09.00, før vi reiste for å møte spilleragenten igjen. Vi parkerte den vesle leiebilen vår utenfor et kjøpesenter, og ventet på å bli plukket opp av han. Tydeligvis er det "ålreit" med penger i fotballen her nede også, for han kjørte en splitter ny BMW M3 330D som koster omlag 800 000 pent brukt i Norge. Han tok oss med til hotellet hvor spillerne på SuperSport United holdt til for anledningen, i sentrum av Johannesburg. Vi ble introdusert for alle spillene, styret i klubben og treneren som etter denne kampen, siste serierunde, skal bli Parreiras assistent på landslaget frem til VM på hjemmebane i 2010.

Etter å ha slått av en uformell prat med disse gutta og drukket en kaffekopp, dro vi til Moroka Swallows' hjemmebane Germinson stadion en knapp halvtimes kjøretur unna. Agent-typen hadde selvsagt ordnet VIP-billetter, i hvert fall trodde vi det da vi ankom. Det viste seg at vi "kun" hadde fått tilgang til Player's Lounge og noe annet surr, men ikke plasser på den såkalte VIP-tribunen. Det fant han seg selvsagt ikke i, og begynte å ringe rundt til alle kontaktene han hadde i klubben for å få de til å komme å "fikse" saken. Jeg likte stilen hans veldig godt, han godtok ikke nei som et svar og fikk vilja si etter et drøyt kvarter i telefonen.

Selve kampen sugde hardt, og var av regelrett dårlig kvalitet. Skremmende fordi dette faktisk var en viktig kamp mellom 3. og 6. plassen på tabellen om muligheter for å spille i Afrikas Champions League. Anslagsvis tror jeg kvaliteten tilsvarte to brukbare lag i norsk 1. divisjon. Det som var mer gøy var å observere alle de snåle supporterne utkledd i ekte "juletre-stil". Her var det tuba, trompet, tromme (selvsagt) og dansing i 2x45 minutter for "hardcore-fansen". Hjemmelagets supportere hadde også med seg en stor rosa teddybjørn som en raring danset rundt med og eksponerte begeistret til de andre tilskuerne. Pussig at den var rosa egentlig, for Swallows har burgunder og hvite drakter.

Etter kampen dro vi tilbake til hotellet sammen med spillerbussen, og jeg fikk muligheten til å intervjue mannen som nå blir assistent for landslaget. Det hele var veldig interessant, og jeg fikk masse relevant og uvurdelig data til oppgaven min. Det var også meningen at jeg skulle snakke med et par av spillerne, med de "stakk av". Etter en lang sesong var de veldig travle med å komme seg ut på byen å drekke seg sanseløst drita virket det som. Agent-fyren forsøkte selvsagt å "fikse" situasjonen, men denne gangen var spillerne for smarte for han: De hadde enkelt og greit slått av telefonen.

Vi takket pent for intervjuet, og ble kjørt tilbake til stedet vi hadde parkert leiebilen vår. Så reiste vi tre direkte til et kjøpesenter, naturligvis, for å spise middag. Alle restauranter her ligger på kjøpesentere. Om kvelden er bare restaurantene åpne, og alle butikkene stengt. Kjekt, siden det er for farlig å gå ute på gata. Her er det bevæpna vakter inne og selvsagt i parkeringskjelleren, som passer på at ingen kjeltringer kommer seg inn. Maten var helt grei. Jeg spiste line fish, som ikke var like god som den på Fishmonger i Stellenbosch, men absolutt brukbar.

Etter dette var vi veldig keen på en drink alle sammen. Selvsagt ble det ikke en drink, men ganske mange. Vi forlot kjøpesenteret og reiste til en annen plass hvor de hadde en bar ved navn Blue Goose, med et meget spesielt klientell. Etter noen drinker sa fyren at han skulle stenge, men plutselig åpna baren igjen så vi kunne fortette å drikke. I frykt for å bli ranet var døra selvsagt låst, så barmannen kunne se an gjestene som ville inn. I tillegg til oss var følgende gjester i baren: En enslig fyllikk som nesten ikke greide å stå på beina, tre raringer som kun spillte poker på hver sin spilleautomat, et par fra Sør Afrika og ei enslig dame som hadde et enormt behov for å prate.

Sistnevnte var ganske full og forsøkte å starte en samtale med oss. Før hun engang hadde sagt hva hun het begynte hun å legge ut om at hun tidligere hadde vært lesbe, men nå hadde vært sammen med en fyr i det siste. Han hadde dumpa henne nå nylig, og stukket av til Cape Town sammen med ei annen kjerring. Hun hadde derfor et enormt behov for å prate med noen å legge ut om sitt eget privatliv. Hele samtalen med oss var sterkt preget av en rimelig fientlig innstilling til mannfolk, som hun nå så på som en grusom oppfinnelse.

Baren hadde som sagt egentlig vært stengt, men hadde nå åpnet igjen. Barmannen deltok også delvis i festen og hølja ned en shot i ny og ne, samtidig som han hadde pupiller så store som asjetter. Ikke umulig at han også hadde brukt litt "hjelpemidler" for å greie å holde seg våken så lenge. Plutselig begynte han også å dele ut gratis sprit og pils fra baren, noe vi selvsagt visste å benytte oss av. Han spurte oss enkelt og greit hva vi ville ha, og så ble det servert på bardisken. Enkelt og greit, og forklaringen var "someone is paying". OK, greit, men hvem? Ingen av gjestene der betalte, så da ble det vel på innehaverens regning.

Etter 2-3 timer i denne merkelige baren, med de merkelige menneskene og den merkelige betjeningen sa vi takk for oss og dro tilbake til Tuscany Guest House. På vei tilbake snakket vi løst om å bade i bassenget, men jeg tok det ikke spesielt seriøst. Jeg er som kjent pyse når det kommer til bading, og var derfor ikke spesielt keen på å kaste meg ut i det iskalde vannet. Det var derimot Steffen. To minutter etter at jeg hadde gått inn døra til rommet så banket det på. Jeg åpnet, og så rett på en røslig tysker i badebukse. Vannet var ekstremt kaldt, så jeg orka selvsagt ikke bade før innehaveren av stedet kom å "jagde" oss vekk fordi vi visstnok forstyrret de andre gjestene. Da viste klokka 01.30, og det var absolutt på tide å komme seg i seng.

Etter å ha tilbragt nå tre dager i Johannesburg innser jeg at dette er noe helt annet enn Cape Town, som jeg nå kjenner litt etter å ha vært der flere ganger. Hvis murene i snitt er tre meter høye i Cape Town, er de fem meter høye her. I Cape Town nøyer de seg ofte med "bare" høy mur og strømgjerde. Her har de i tillegg barbed wire/piggtråd. På mange av kjøpesenterene, hvor stort sett alt foregår, er det ikke nok med vanlig sikkerhetsvakter rundt om. Her er det flere av butikkene som har sin "egen" port for å komme inn i butikken, voktet av en bevæpnet vakt. Ganske sprøtt når du uansett må passere så mange vakter og porter for i det hele tatt å komme deg inn i selve senteret. En annen ting de har her som jeg ikke har lagt merke til i Cape Town er at det er veldig vanlig med spikermatter her, så potensielle ranere ikke skal komme seg inn med bil. Hvis de skulle komme seg inn, skal de hvertfall ikke greie å komme seg unna. Slik er Johannesburg, endeløse sikkerhetstiltak overalt hvor du forsøker å bevege deg.

Bilder blir forøvrig postet på tirsdag når jeg kommer hjem. Jeg får ikke overført de til PCen her, fordi jeg ikke har med minnekortleser.

Johannesburg, dag 1

2007-05-19T23:28:00.001+02:00

Første dag av turen til Johannesburg er snart over. Jeg ligger nå på senga mi på rommet jeg har fått tildelt på Tuscany Guest House, i Northcliff i Johannesburg. Stedet jeg bor er sweet nok, men jeg er veldig glad jeg ikke holder til her oppe permanent. Det er rett og slett veldig krevende å være et sted hvor man må ta så enormt mange hensyn til sikkerhet. Her er det ingen hus uten sinnsyke murvegger, enda høyere enn de i Cape Town og Stellenbosch. Jeg er her oppe sammen med veilederen for masteroppgaven min, Dr. Scarlett Cornelissen, og hennes samboer. Han har bodd her flere år i strekk, fordi han har jobbet for en NGO med base i Johannesburg. Han fortalte litt om byen generelt da vi kjørte fra flyplassen, nok til å gjøre enhver litt skeptisk til omgivelsene. Her er det så mye grov kriminalitet at gatene stort sett er helt øde, fordi stort sett ingen tør ferdes til fots. Når det drar seg mot kveld stopper man helst ikke på rødt lys engang, fordi man er i fare for at kjeltringer skal forsøke å kapre bilen. Alt sosialt liv, i den grad man kan kalle det det, foregår på adgangskontrollerte områder hvor folk føler seg trygge, bak høye murvegger, elektriske gjerder og bevæpnede vakter.

Jeg forlot Stellenbosch i dag tidlig kl 07.00 i et sinnsykt vindvær. Take off fra Cape Town lufthavn var som en vanvittig berg og dalbane jeg helst ser at jeg slipper å oppleve igjen. Turen opp hit tok knappe to timer, og vi plukket opp leiebilen som var booket på forhånd på flyplassen. Siden Steffen er kjent i området fant vi veien hit til stedet vi bruker som base camp uten noen problemer. Vi fant også heldigvis en alkoholsjappe uten problemer, så vi fikk proviantert ei kasse pils før rugby-finale og finalen i FA-cupen.

Etter TV-kikking og pilsing dro vi ned til et slags kjøpesenter for å møte en venn av Steffen, en fotballagent, som jeg skal intervjue i en litt mer formell setting i morgen. Vi fire hadde en riktig trivelig prat et par timers tid, for det meste om fotball og litt annet fjas før vi skilte lag. Underveis ble vi også enige om detaljene for morgendagen, da jeg skal intervjue flere spillere før en kamp på hotellet der de holder til, samt assisterende landslagssjef for det sør afrikanske landslaget.

Vi avsluttet kvelden med en nydelig pizza på en restaurant før vi dro tilbake til hotellet. I morgen blir det litt mer hektisk enn i dag, siden vi skal rekke så mye på kort tid. Vi reiser i 11-tiden for å møte spillerne på hotellet deres før kampen vi skal overvære.

Johannesburg, enorm by med 4.5 millioner innbyggere

Feltarbeid

2007-05-18T23:50:00.001+02:00

Nå er det slutt på leikinga! Jeg skal ut å gjøre feltarbeid for første gang i mitt liv. Det er med svært blandede følelser jeg betrakter utfordringen jeg står ovenfor den kommende helgen. På en måte er jeg veldig spent på hvordan det blir å teste ut forskningsopplegget jeg har laget i praksis, på en annen måte er jeg livredd for alle de feilene man kan begå.

Tingen er at jeg reiser til Johannesburg i morgen tidlig, sammen med veilederen og samboeren hennes. Jeg aner egentlig voldsomt lite om hva som skal skje, før jeg returnerer tirsdag formiddag. Det som er planen er at vi skal gjøre feltarbeid (intervjue) X antall spillere fra Supersport United og Kaizer Chiefs og en spilleragent som jobber med å rekruttere spillere til klubber i den sør afrikanske eliteserien. I tillegg skal jeg også muligens snakke med Carlos Alberto Parreriras (brasilianer som er landslagssjef for Sør Afrika) assistenttrener og trenere/managere tilknyttet PSL-klubber.

Som enkelte kanskje har fått med seg før, er jeg ganske god på å blande fotball og skolearbeid. Dette har nå endt med det ultimate prosjektet: Å skrive masteroppgave om fotballmigrasjon fra andre afrikanske land til Sør Afrika. Vanligvis når man skriver masteroppgave gjør man ikke nødvendigvis feltarbeid. Det går utmerket godt an å bruke eksisterende datamateriale og kilder for å skrive oppgave. For min del er det umulig, rett og slett fordi det ikke finnes data tilgjengelig. Det man må gjøre da er å dra ut selv å gjøre feltarbeid å sørge for å dekke et viktig "hull" i faglitteraturen. Generelt sett finnes det svært begrenset god akademisk litteratur om migrasjon i det sørlige afrika, fordi det er et utrolig komplekst og dynamisk tema. Det som skrives kan i enkelte tilfeller alt være foreldet og av mindre verdi når det publiseres, fordi de ulike faktorene som sørger for folkeforflytning er så variable.

Mitt mål vil være å gjøre feltarbeid og blant annet belyse hvordan og hvorfor fotballspillere tiltrekkes av den sør afrikanske eliteserien. Hva gjør at de velger å forlate hjemlandet å reise til Sør Afrika for å spille fotball der? Hva kan Sør Afrika og den sør-afrikanske eliteserien tilby som ikke finnes i hjemlandet?

Dette er spørsmål jeg kommer til å beskjeftige meg med det neste knappe året, minimum.
Underveis kommer jeg til å skrive litt "freestyle" om progresjon, eventuelle ting jeg måtte oppdage og andre relevante ting. Det som er av mindre formell karakter vil bli lagt ut her med uregelmessige mellomrom, mens jeg etterhvert vil skrive ferdige artikler å publisere de på Alltid Fotball når jeg har noe mer håndfast å komme med.

17. mai i Cape Town

2007-05-18T12:28:00.002+02:00

For første gang i mitt liv har jeg feiret nasjonaldagen vår utenfor Norges landegrense. Det ble en svært annerledes opplevelse. Dagen startet med at vi leverte inn siste oppgave i Conflict in Africa-modulen, og dermed endelig fikk en ting mindre å tenke på. Så bar det videre til Cape Town med minibuss. ANSA Sør Afrika hadde arrangert transport tur-retur Cape Town, så alle studentene fra Stellenbosch som ville kunne delta på arrangementet. Vi reiste innover mot byen i 12-tiden. Dessverre ble det ikke så godt oppmøte som vi håpet på, fordi en del måtte bli igjen i Stellenbosch å fullføre oppgaveskrivingen.

De Vaal-park
Feiringen foregikk i De Vaal-parken i Cape Town i mer eller mindre kontinuerlig regnvær. Den norske foreningen hadde heldigvis ordnet med tak over hodet, så vi ble ikke nevneverdig plaget av værgudene. Bortsett fra da vi gikk i tog, selvsagt. Vi måtte jo gå i 17. mai tog, selv om vi befant oss omlag 10 000 kilometer unna Norge. Det var salg av vanlig norsk 17. mai mat, med andre ord pølser, kaker, vafler, brus og lignende. Totalt vil jeg anslå det var omlag 50 femmøtte, i alle aldersklasser.

Etter en trivelig introduksjon hvor vi benyttet oss av muligheten til å slå av en prat med andre landsmenn ankom korpset. Dette var ikke noe vanlig norsk skolekorps men et type jazzband bestående av fargede sør afrikanere. Instrumentene de brukte var i hovedsak en rekke blåseinstrumenter, samt flere typer trommer. Etter en kort "konsert" gikk vi i tog rundt i parken etter korpset. Helt foran hadde de en type som danset seg igjennom parken etter rytmene. Bak han fulgte selvsagt korpset og nordmennene. Korpset spillte og vi fulgte etter på kryss og tvers i parken. Etter en liten stund forsøkte vi oss på den første skikkelige 17. mai-sangen, nærmere bestemt "17. mai er vi så glad i". Det ble en enorm fiasko. Mens vi forsøkte å synge, så spilte dette bandet en helt annen melodi i bakgrunnen og alt ble bare surr. Plutselig begynte de også å masjere videre, og da ble det til at vi måtte følge etter.

Neste forsøk var "Norge i rødt, hvitt og blått", som gikk enormt mye bedre. Denne gangen fikk vi korpset til å slutte å spille, og alle sammen stemte i. Alt i alt en brukbar gjennomføring. Etter denne sangen hersket det litt kaos, fordi en god del folk "deserterte" og søkte tilflukt fra regnet under tak mens korpset og noen andre gikk videre. Det hele endte med at toget gikk mer eller mindre i oppløsning og alle returnerte til paviljongen og party-teltet vi hadde holdt til i tidligere. Neste post på programmet var vår kjære nasjonalsang og 17. mai-tale fra ANSAs landsleder. Jeg tror jeg nesten begynner å bli en anelse "soft", fordi jeg måtte virkelig kjempe for å ikke felle en tåre da vi sang "Ja vi elsker". Det ble litt mer følelsesladet enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

I firetiden var dagens arrangement i regi av den norske foreningen i Cape Town over, og folk begynte å reise hver til sitt. Syv av oss gutta fra Stellenbosch satt kursen mot Long Street i sentrum og en passende pub.

Waterfront
På puben ble det 3-4 pils og trivlig passiar oss gutta imellom. Da klokka dro seg mot 18.30 praiet vi to drosjer for å komme oss både hurtig og sikkert ned til Waterfront. Området i mellom de to kan man ikke anta at er 100% safe når det drar seg mot kvelden, så vi tok drosje i steden for å fortsette spaserturen.

Vi hadde avtalt å møtes på restauranten Key Four på Waterfront på forhånd. Det er en ålreit restaurant med god sjømat til en ikke alt for dyr penge. Totalt ble vi drøyt 30 studenter fra Cape Town og Stellenbosch som inntok en nydelig middag, før vi oppsøkte byens natteliv. Fra Waterfront gikk turen tilbake til sentrum og utestedet Cubaña. Taxituren opp ble en særdeles festlig affære, mest på drosjesjåførens bekostning.

Cubaña
Resten av kvelden tilbragte de fleste av oss på dette utestedet. Det hele var en enormt trivelig kveld, helt til vi måtte runde av i totia, da minibussen kom for å plukke oss opp å kjøre oss tilbake til Stellenbosch. Turen hjem var ganske rolig i et sinnsykt tåkevær med nær null sikt.

En munter gjeng på vei til Cape Town

Det afrikanske korpset som spillte for oss

Slik ble toget vårt her nede

Like før middagen ble servert på Key Four

Stemningen tok seg opp utover kvelden

Skjegg

2007-05-14T23:21:00.001+02:00

Lille speil på veggen der, hvem er kulest i landet her?

Det må bare være meg, siden jeg har dette fantastiske skjegget! Nå har det gått en måned uten barbering,

Helg uten fri

2007-05-11T16:56:00.001+02:00

Da var det atter en gang fredag ettermiddag, og tid til å koble av for mange. Dessverre er ikke jeg en av de, selv om det unektelig begynner å dra seg mot semesterslutt. Som jeg har utdypet tidligere: De siste ukene av semesteret blir hektisk. Heldigvis kan jeg nå se tilbake på mange innleverte oppgaver og småprøver igjennom hele semesteret, så jeg slipper å gjennomgå en periode med skoleeksamner. Jeg er nesten halvveis på siste oppgave i modulen Conflict in Africa, og jeg er godt over halvveis på den såkalte Research Proposalen vi skal levere i Research Methodology som avsluttende oppgave. I tillegg får vi utdelt den avsluttende hjemmeeksamnen i IR Theory neste fredag, som vi har en drøy uke på oss til å løse.

Neste lørdag reiser jeg forøvrig på tur til Johannesburg, sammen med min veileder Dr. Scarlett Cornelissen, for å gjøre feltarbeid (datainnsamling) til masteroppgaven min. Jeg skal intervjue en kroatisk spilleragent som jobber med å rekruttere spillere til flere av de største klubbene i Sør Afrika, som holder til i den enorme storbyen. I tillegg skal jeg også intervjue fem spillere fra Kaizer Chiefs of fem spillere fra Supersport United, som har flyttet til Sør Afrika for å spille proffotball.

Vi skal også forsøke å komme oss på en fotballkamp i byen mens vi er der, for å ha gjort det også. Jeg har enda til gode å overvære en eliteseriekamp her nede, til tross for at de har spillt hele tiden mens jeg har bodd her.

Til slutt kan jeg nevne at jeg må gjøre enda et ufrivillig bidrag til statskassa på mandag. I dag dumpa det ned en ny fartsbot i postkassa, 103 km/t i 80 sona gitt.

Benni the Parking Attendant

2007-05-10T18:18:00.001+02:00

Hver dag jeg skal på forelesning på skolen parkerer jeg bilen på en parkeringsplass ved et supermarked. Denne parkeringsplassen voktes av Benni the Parking Attendant. I Sør Afrika er det en del sysselsettingstiltak som for oss nordmenn kan virke totalt meningsløse. Sannheten er at ca 25% av landets omlag 44 millioner innbyggere er arbeidsledige, og at halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (USD 1 å leve for pr dag). En slik situasjon fører til nærmest ubegrenset tilgang på billig ufaglært arbeidskraft. Dette betyr at en del folk har jobber som virker å være konstruert bare for at det skal være en arbeidsplass, så en eller annen kan tjene noen få rand i steden for å gjøre statistikken enda mindre tiltalende.

Da jeg ventet på Kjetil etter å ha handlet slo jeg av en prat med Benni. Vanligvis er det mest bare hei, adjø og hvordan står det til, men i dag hadde jeg en strålende anledning til å snakke litt mer med han enn vanlig. Bennis jobb er å stå på en parkeringsplass hvor det er gratis å parkere, iført en slags refleksvest utstedt av kommunen. Han passer på bilene som står parkert, hjelper gamlinger med å bære dagligvarer fra butikken og dirigerer når du rygger ut fra parkeringsplassen i bytte mot noen småpenger.

Hver bidige dag står han på denne parkeringsplassen. Fra 08.00 om morgenen til 18.00 på kvelden. Med andre ord 10 timer hver eneste dag, for å skrape sammen nok penger til mat til familien hans. Han forklarte at han tjente ikke spesielt bra, men det var nok til at han og familien klarte seg. Familien består av tre barn, på 17, 12 og 8 år, Benni selv og kona. De bor i et lite skur i slummen Kayamandi utenfor Stellenbosch, og har praktisk talt ingen utsikter til noen bedre fremtid. Da jeg spurte om han hadde forhåpninger om å flytte til et murhus (som staten bygger for å bedre den sosioøkonomiske standarden i slummen) eller skaffe barna utdannelse bare ristet han trist på hodet. Det er kun noen heldige som får flytte fra skur til simple murhus, og den forholdsvis rike delen av befolkningen som har muligheten til å ta god utdannelse i Sør Afrika. De som er så uheldige å tilhøre "feil" del av samfunnet må dessverre bare jobbe knallhardt for å overleve, uten spesielle utsikter til en bedre hverdag i overskuelig fremtid.

Fotografering etter mørkets frembrudd

2007-05-08T18:33:00.001+02:00

I går måtte jeg dra ut på flyplassen igjen, for å forsøke å endre på flybilletten med South African Airways en siste gang. Det gikk dessverre ikke, så den billetten er det bare å glemme (forresten: takk til reiseselskapet for den "strålende" innsatsen"). På vei tilbake til Stellenbosch kjørte jeg og Kjetil til utkanten av Khayelitsha, et av verdens største slumområder. Man anslår at det bor omlag 1.4 millioner i denne enorme slummen. Årsaken til at vi oppsøkte dette stedet var at Kjetil gjerne ville ta noen bilder av Khayelitsha i solnedgang fra en liten høyde i utkanten av området.

Vi parkerte bilen på en liten parkeringsplass langs veien, løp over i mørket og inn i krattskogen. Kjetil med sitt kamerautstyr, mens jeg hadde med det kjære balltreet i tilfelle vi fikk "selskap". Mens Kjetil knipsa bilder satt jeg vakt bak en liten busk og speidet etter folk. Dessverre ble ikke bildene så veldig bra, så vi må vel ta oss en tur tilbake en gang senere og "time" litt bedre så vi er der akkurat ved solnedgangen.

I helga fikk jeg totalt panikk da PCen min plutselig begynte å fuske. En periode lørdag kveld var den totalt død, uten noen antydning til liv. Av en eller annen ubestemt årsak "våknet" den til liv litt senere, men den er en anelse ustabil samt at keyboardet ikke er i orden. De siste tre ukene av semesteret gjenstår, og det er nok av oppgaver som skal leveres inn i tillegg til en hjemmeeksamen. Jeg har kjøpt et grusomt eksternt keyboard som jeg skriver på, mens jeg krysser fingrene for at PCen ikke tar fullstendig kvelden i løpet av innspurten. Når jeg kommer hjem til Norge om tre ukers tid får jeg sende den på reparasjon.

Cape Point

2007-05-01T19:25:00.001+02:00

Jeg og Kjetil bestemte oss for å ta oss en tur eller to den lille ferien som oppstod svært uventet. Først vurderte vi Namibia, men fant raskt ut at det å kjøre 140 mil hver vei frem og tilbake til Windhoek (hovedstaden) i løpet av kun seks dager ville bli vel drøyt. I steden for tok vi en trivelig dagstur til Table Mountain National Park, og sjekka ut Cape Point og Cape of Good Hope. Totalt tilbakela vi 220 kilometer i løpet av dagen, og fikk sett masse festlige folk og dyr. Vi så blant annet utallige firfisler, zebraer, struts, antiloper og bavianer.

Ellers har jeg brukt den lille ferien til å slappe av å lade batteriene før siste innspurt. Det eneste som gjenstår før første semester i Sør Afrika er historie er å levere tredje og siste oppgave i Conflict in Africa, levere Research Proposal i Research Methodology samt å bestå hjemmeeksamen i International Relations Theory med glans.

På veien ned så vi vaskeekte bavianer

Som noen hadde fôret med potetgull, dessverre

Hmmm... Jeg blir også tiltrukket av mat, men er ikke spesielt farlig

Cape Point i bakgrunnen

Cape of Good Hope

Veien hjem, Sør Afrikas svar på Trollstigen

Sweet?

Dagens reiserute, merket med rødt

Lys i enden av tunnellen

2007-04-22T18:09:00.001+02:00

Endelig, etter to fæle uker, er det lys i enden av tunnellen. I løpet av de to ukene har jeg levert inn første kapittel av masteroppgaven (12s), gruppeprosjekt (9s), oppgave i Conflict in Africa (9s) og riskanalyse (20s). Rett og slett enormt mye arbeid, men nå er det over :-)

For å feire at en hard periode var overstått tok jeg og Kjetil en tur ned til Stellenbosch sentrum, hvor vi kosa oss på byens kanskje beste pizzarestaurant. Nydelig med et par kalde velfortjente pils, pizza og dessert. I morgen skal den lange riskanalysen kun skrives ut før den leveres, så blir det muligens surfing for første gang i mitt liv. Hvis Kristin og Linn har tid til å bli med tar vi turen til et populært surfested ved kysten litt sør for Stellenbosch (knapp times kjøring).

Nå begynner det faktisk å dra seg mot semesterslutt også. Det gjenstår kun en oppgave i Conflict in Africa, hjemmeeksamen i IR-teori (International Relations) og innlevering av en stor oppgave i forskningsmetode i slutten av mai før første semester i Sør Afrika er unnagjort.

Kaputt

2007-04-15T22:39:00.001+02:00

Kameraet mitt tok plutselig kvelden her om dagen, dessverre. Forslag til hva slags nytt kamera jeg kan kjøpe mottas med takk.

Den siste uka har stort sett vært kjip, veldig kjip på grunn av mye skolearbeid. Heldigvis er snart den mest hektiske perioden over. Faktisk er nesten hele semesteret snart over. Det er jo bare seks uker til jeg reiser hjem til Norge på ferie.

Gruppeprosjekt i forskningsmetode, semesteroppgave i Conflict in Africa og riskanalyse har dessverre opptatt mesteparten av tiden denne uken. Etter neste helg blir det endelig tid til å slappe av litt igjen, før innspurten på semesteret med en hjemmeeksamen og innlevering av de to siste oppgavene.

Eneste litt "festlige" jeg har å fortelle om denne uken er lørdagens hendelse på motorveien fra Century City tilbake til Stellenbosch. Jeg og Kjetil kjørte og ante fred og ingen fare da vi plutselig så 4-5 politibiler foran oss som sto stille langs veien. Jammen hørtes det ikke ut som en skuddveksling der også gitt. Etter å ha passert politibilene, hvor folk holdt seg helt i ro, så tråkka jeg litt ekstra på gassen for å få oss vekk derfra. Det så litt for rolig ut ved politibilene til at jeg helt kan tro det var skyting, men man vet aldri.

Webmaster i ANSA Sør Afrika

2007-04-11T20:10:00.001+02:00

Association of Norwegian Students Abroad (ANSA) avdeling Sør Afrika har fått et nytt styremedlem og webmaster. Personen jeg snakker om er faktisk meg, tro det eller ei. Følg med på ANSA SAs nettsider om hva som skjer i studentmiljøet her nede fremover.

To andre fra "klassen" min ble også valgt inn i styret. Initiativtager Øyvind Sandve ble valgt til president som forventet, og Mads Hansen ble valgt til økonomiansvarlig.

Seriestart

2007-04-09T20:54:00.001+02:00

Seriestart 10.000 kilometer unna Marienlyst

Selv om man befinner seg omlag 12 timers flytur unna Drammen og Marienlyst er seriestarten i fotball et stort høydepunkt. Her følger en sak om en litt annerledes seriepreimere som opprinnelig ble publisert på Alltid Fotball, som nå har avgått ved døden.

Selv om man befinner seg omlag 12 timers flytur unna Drammen og Marienlyst er seriestarten i fotball et stort høydepunkt.

Som student i Sør Afrika er seriestarten i fotball noe jeg egentlig ikke har sett spesielt frem til. Hva er vel bedre egnet til å fremkalle hjemlengsel enn at favorittlaget mitt igjen skal spille seriekamper, uten at jeg har muligheten til å være på Marienlyst?

Siden slutten av 90-tallet har jeg vært på Marienlyst hver bidige hjemmekamp for å følge Godset live. Derfor var det i dag ganske spesielt å ikke kunne delta i forberedelsene med de andre supporterne i Drammen. I steden for pub i Drammen og tribunen på Marienlyst, måtte jeg tilbringe forberedelsene til seriestarten og selve kampen i Stellenbosch. En liten by en knapp halvtimes kjøretur unna Cape Town.

Jeg merket selvsagt at dette var en spesiell dag. Med en gang jeg sto opp var jeg nervøs og urolig. Kalenderen viste 9. april og det var seriestart i Eliteserien. Strømsgodset skulle møte Odd hjemme, en kamp de burde ha god sjanse til å vinne. Formiddagen ble brukt til å forsøke å "glemme" alt det kule som foregikk 10.000 kilometer nordover. En gang i blant gikk tankene selvsagt til alle gutta som satt med hver sin kalde Aass-pils og varmet opp med kjente og kjære sanger. For første gang på en god stund følte jeg virkelig ekte hjemlengsel. Hjemlengsel til noe jeg er forferdelig glad i, Strømsgodset IF, Marienlyst stadion og Drammen by.

Siste timen før avspark gikk egentlig greit, overraskende greit. Jeg ville bare at klokka skulle vise 18.00, så kampen kunne sparkes i gang. Endelig var tiden inne, og radiosendingen startet. Selv om man befinner seg langt unna blir avstanden litt mindre når man kan få med seg kampen direkte på nettradio. Selve kampen var uutholdelig forferdelig grusomt spennende. For første gang på seks år skulle Godset spille Eliteserie, seriekamper av helt annen betydning enn kampene i 1. divisjon.

Selve kampen skal jeg ikke fortelle allverden om, men det var en fæl påkjenning for nervene. Odd tok ledelsen etter at Godset visstnok hadde et spillemessig overtak, etter hva man kan kalle surr og rot i forsvaret. Nedturen var fullkommen. Heldigvis ble endeløs fortvilelse snudd til hysterisk gledesrus i andre omgang, da Mattias Andersson og Peter Kovacs scoret hvert sitt mål og sørget for at alle poengene ble igjen i Drammen.

Det var utrolig spesielt å følge en kamp på så lang avstand når man er såpass engasjert. Jeg ser alt frem til neste kamp med skrekkblandet fryd, da Godsetgutta skal på besøk til Bergen og Brann neste mandag. Jeg tenkte med meg selv i sta at, "orker jeg virkelig å høre den på radio?". Det er jo så "vondt". Det ender helt sikkert med at jeg følger spent med, jeg er for nysgjerrig til å la være.

Dette kommer utvilsomt til å bli den "lengste", og mest spesielle, sesongen i mitt liv som fotballsupporter, her nede i Afrika. Drakta var det første jeg la ned i kofferten da jeg pakket for å forlate Norge, og den kommer jeg til å ha på hver eneste gang Godset spiller. Det bragte lykke i første serierunde, og vil helt sikkert gjøre det igjen.

Påske i Sør Afrika

2007-04-07T22:59:00.001+02:00

Lørdag 31. mars
Mamma og pappa ankom Cape Town International Airport lørdag 28. mars, etter å ha blitt forsinket et døgn i Johannesburg. Flyet fra Heathrow til Johannesburg ble forsinket, så de ikke rakk forbindelsen til Cape Town. Lørdag ettermiddag plukket jeg de opp på Cape Town International Airport, etter nesten to døgns reise. Lørdag kveld reiste vi på Cape Town Jazz Festival, en av årets største hendelser i Cape Town. Der var på vi flere festlige konserter før vi tok kvelden rimelig tidlig. Blant annet overvar vi konsert med Ismaël Lô, en voldsomt populær senegalesisk musiker som visstnok skulle være Afrikas Bob Dylan.

Søndag 1.april
Søndagen reiste vi tilbake til Cape Town for å besøke Table Mountain. Først dro vi ned til saltvannsbassenget på Ocean Point og badet, før vi satt kursen mot en av de største attraksjonene i Kappstaden. Dessverre var taubanen stengt, av ukjent grunn, så vi måtte bare snu da vi kom frem til billettluken. I steden for reiste vi ut til Signal Hill, og betraktet den flotte utsikten over byen derfra. Kvelden tilbragte vi hjemme i huset foran TVen sammen med en svært engasjert Daniel, som var på besøk for å se storkampen mellom Benfica og Porto.

Mandag 2. april
Mandag hadde jeg avtalt en guidet tur om en av Cape Towns skyggesider, de enorme slumområdene. Dagen ble innledet på strålende vis da vi sto fast i morgentrafikken inn mot byen, og forsinket resten av gruppen (omlag 8-9 andre) en halvtimes tid. Vi innledet dagen med besøk på et museum som omhandlet deporteringen av ikke-hvite under Apartheid-regimet fra det såkalte District Six som førte til den forsiktige opprinnelsen til dagens enorme slumområder. Videre besøkte vi et barnehjem i Langa, en av de eldste slumområdene rundt Cape Town. Etterpå fortsatte vi med minibuss igjennom Langa og noen andre områder jeg ikke husker navnet på, før vi endte opp i Khayelitsha. Khayelitsha er et av verdens største slumområder med sine omlag 1.4 millioner innbyggere. Her var vi først innom ei dame som forsøkte å lære opp andre damer fra slummen til å bli syersker, før turen gikk videre til Vicki's B&B. Dette var noe så originalt som ei dame som hadde bygget om "huset" sitt til Bed and Breakfast, i mangel på annet arbeid. Like ved lå det en pub vi også var en kjapp tur innom, hvor det visstnok var et voldsomt liv om kveldene. Så fulgte besøk hos et slags kjøkken som laget mat til folk, deriblant mange barn, som ikke hadde råd til mat. Der delte de ut mat til en symbolsk pris eller i bytte mot matkuponger betalt av en lokal kirke. Siste besøk var hos en tidligere gullgraver som nå overlevde av å lage metallblomster av gamle brusbokser, som ble solgt videre til folk som igjen solgte de med god fortjeneste.

Tirsdag 3. april Tirsdag var det tid for å slappe av. Etter en noe sein frokost satte vi kursen mot byen Strand. I Strand finnes det en utmerket badestrand som vi tilbragte hele dagen på. Vi badet, sola oss, kastet frisbee før vi avsluttet med minigolf. Sleipe-Ulf (Pappa) vant foran Kjetil på andreplass, mens jeg endte på tredjeplass (av tre mulige). Onsdagen brukte vi bare til å slappe av, etter noen særs "krevende" feriedager.

Torsdag 5. april Torsdag formiddag besøkte vi en lokal vingård ved navn Asara. Ikkeno er som å starte dagen med litt vinsmaking før man egentlig har våknet. Så fortsatte vi dagsturen. Målet denne dagen var Robben Island, en plass de fleste burde kjenne til. Det tidligere fengselet er nå gjort om til en turistattraksjon som absolutt burde avlegges et besøk om man har muligheten. Båtturen ut til øya tok oss en knapp halvtime. Ute på øya, som forøvrig var overraskende stor, ble vi geleidet rett inn i ventende busser. Bussene tok oss med på en liten rundtur så vi fikk et overblikk over de viktigste bygningene og lokasjonene på øya og deres historie. Den andre halvparten av omvisningen var en omvisning i fengselsbygningene hvor blant andre Nelson Mandela satt fengslet i mange år. Guiden som viste vår gruppe hadde mye interessant på hjertet om stedet, ettersom han selv hadde vært innesperret der i omlag 20 år.

Fredag 6. april
Fredagen ble brukt til skolearbeid for min del, mens mamma og pappa slappet av ute på terassen i sola. Første kapittel i masteroppgaven skal leveres mandag 10. april, og innleveringene står i kø de neste to ukene, så litt av ferien måtte dessverre brukes til å skrive og lese.

Lørdag 7. april
Her skulle jeg fortalt om utflukten vår til Cape Point, men slik ble det ikke. Mamma fremmet forslaget om en liten dagstur til nasjonalparken og attraksjonen helt på sydspissen av Cape Peninsula litt utpå ettermiddagen. Et forslag som absolutt falt i smak hos oss andre. Vi la dessverre av sted litt for sent, for da vi ankom innkjørselen til nasjonalparken ble vi uhøffelig avvist av en vaktfyr som fortalte at de hadde stengt for et knapt kvarter siden. Like på utsiden av porten stoppet vi og kjøpte med en elefant-statue til Silje, før vi svingte inn på en liten lokal restaurant og inntok et lite måltid før vi satte kursen tilbake mot Stellenbosch igjen. Tre og en halv time i bil for å spise en sein lunch + kjøpe en simpel elefant, herlig effektiv utnyttelse av tiden.

Mulkt

2007-03-28T23:14:00.001+02:00

Jada, det måtte skje før eller siden...

I dag fikk jeg et brev i postkassa mi, noe i seg selv er ganske sensasjonelt for det skjer så og si aldri. I brevet stod det noe så lite trivlig som at jeg hadde blitt tatt i fartskontroll i Cape Town tidligere denne måneden. Etter å ha kjørt uten å ha fått en eneste skade eller bot i drøyt seks år ble den flotte statistikken brutt. Fint at bøtesatsene her i Sør Afrika ikke er som i Norge.

Ellers er det stort sett lange dager som gjelder. Skikkelig innspurt nå før påskeferien. Stor oppgave i riskanalyse som skal leveres fredag, samt fire store oppgaver de to første ukene like etter ferien gjør sitt til at arbeidsmengden blir ubehagelig.

Oppdatering

2007-03-28T01:28:00.001+02:00

Siden siste oppdatering har det skjedd litt av hvert her nede. På fredag hørte vi på radioen at det var blitt funnet en Nil-krokodille i en liten elv like ved Stellenbosch. Den som ble funnet her var ikke så veldig stor, bare en knapp halvmeter. Hvordan den har kommet seg dit var i følge radioreporteren et lite mysterium, ettersom de vanligvis ikke trives akkurat i det området av Sør Afrika. Den farlige skapningen ble fanget og kjørt bort til en krokodillefarm i Franschhoek, gourmet-hovedstaden i Western Cape som ligger en drøy halvtimes kjøretur fra Stellenbosch. Der får den nok mye god mat og drikke, før den ender opp som biff, sko eller veske.

I dag, tirsdag 27 mars, ble det angivelig også litt "action" på skolen. Det ble ringt inn en bombetrussel til Neelsie, så hele senteret måtte evakueres. Neelsie er, for de som ikke vet, et stort senter som ligger på campus, som inneholder bank, spisesteder, bokhandel, reisebyrå og alt annet man måtte trenge.

Vinsmaking
På lørdag var vi på tre forskjellige vingårder på vinsmaking. Vi startet tidlig om morgenen og smakte på rundt 20 forskjellige typer rød- og hvitvin i løpet av rundturen. Det gikk etterhvert opp for flere av oss at kvaliteten varierte stort fra sted til sted, både vinen selv og opplegget vi ble presentert. Flere av oss hadde sett frem til å lære litt om hvordan de ulike typene ble produsert og lignende, men dette var fraværende i større eller mindre grad på et par av de tre stedene vi besøkte. Noe som selvsagt var litt skuffende. Etter at vi hadde vært på den lille rundturen avsluttet vi med nydelig mat på den beste pizzarestauranten i Stellenbosch.

Foto: Kjetil Balog